Full av iver og glød for sannheten ble menigheten i Freetown «sterkt opptatt med ordet». (Apg 18:5) Alfred Joseph forteller: «Jeg bandt ofte fast en kartong med bibelske bøker på den store Norton-motorsykkelen min. Med Thomas eller Sylvester Grant bakpå kjørte jeg så ut på landet og til småbyene rundt Freetown for å agitere, som vi kalte det.»

Fram til 1927 ble det stort sett bare forkynt i Freetown og omegn, i et område som het The Colony. Men fra 1928 pleide menigheten hvert år før regntiden begynte, å leie en buss og reise til provinsene. De som ikke selv kunne reise, hjalp til med å finansiere turene, som ble ledet av Melbourne Garber. Bussgruppene forkynte  i byer og landsbyer østover til Kailahun og sørover nesten til grensen mot Liberia. Den første søndagen i hver måned drog de tilbake for å følge opp den interessen de hadde funnet.

Omtrent på den tiden besøkte bror Brown Vestindia og kom tilbake med en bil, en av de første i Sierra Leone. Bilen var utstyrt med et kraftig høyttaleranlegg som var beregnet for offentlig forkynnelse. Bror Brown pleide å parkere bilen på et offentlig sted og spille fengende musikk for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet. Han holdt så en kort tale eller spilte av et grammofonforedrag og tilbød folkemengden bibelsk litteratur. Den snakkende bilen, som den ble kalt, var en sensasjon, og folk strømmet til for å høre på den.

 Bror Brown vendte nå oppmerksomheten mot et uberørt distrikt – resten av det engelskspråklige Vest-Afrika. I slutten av 1920-årene drog han ut på en rekke forkynnelsesreiser til Gambia, Ghana, Liberia og Nigeria. Han fant interesse i hvert av landene, men Nigeria virket usedvanlig fruktbart. I 1930 flyttet han og familien hans fra Freetown til Lagos. Derfra fortsatte han å føre tilsyn med Rikets arbeid i Vest-Afrika.

I 1950 hadde bror Brown fått så dårlig helse at han måtte reise tilbake til Jamaica, men han etterlot seg varige spor. I løpet av 27 år hadde han og kona hans sett antallet Jehovas vitner i Vest-Afrika vokse fra 2 til over 11 000. De hadde bokstavelig talt vært vitne til oppfyllelsen av profetien i Jesaja: «Den lille skal bli til tusen, og den ringe til en mektig nasjon.» (Jes 60:22) I dag, over 60 år senere, er det «en mektig nasjon» på mer enn 500 000 som tjener Jehova i Vest-Afrika.

Da den andre verdenskrig kastet sin skygge over Afrika, tok Jehovas tjenere i Sierra Leone et nøytralt standpunkt som kristne. (Mi 4:3; Joh 18:36) De ble falskelig anklaget for å være statsfiendtlige av britiske myndigheter, som overvåket dem og forbød litteraturen deres. Tollvesenet i Freetown beslagla en litteraturforsendelse og brente den. Noen brødre ble arrestert fordi de var i besittelse av forbudt litteratur, men de ble løslatt etter kort tid. *

 Til tross for forbudet fortsatte vitnene å forkynne. Pauline Cole fortalte: «En bror som var stuert på et skip som ankom regelmessig, forsynte oss med numre av Vakttårnet. Disse skrev vi av på skrivemaskin, slik at vi hadde ekstra eksemplarer til møtene. Vi trykket også løpesedler om bibelske emner og delte dem ut til offentligheten. Og brødrene fortsatte å holde offentlige foredrag og spille opptak av bror Rutherfords radioforedrag, spesielt ute i landsbyene.»

Det var tydelig at denne virksomheten hadde Jehovas velsignelse. James Jarrett, en erfaren eldste og spesialpioner, sier: «Under krigen jobbet jeg som steinhogger, da en eldre søster gav meg brosjyren Flyktninger. Siden det kom mange flyktninger til Freetown, gjorde tittelen meg nysgjerrig. Jeg leste brosjyren den kvelden og forstod straks at dette var sannheten. Neste morgen fant jeg igjen søsteren og fikk tak i brosjyrer til de tre brødrene mine. Vi kom i sannheten alle fire.»

Da krigen endte i 1945, hadde Freetown menighet 32 forkynnere. Forkynnerne hadde bevart sin ulastelighet og holdt seg åndelig aktive. De var klare til og ivrige etter å fortsette framover.

På tjenestemøtet i Freetown menighet 29. august 1945 drøftet forkynnerne en ny kampanje som det var blitt opplyst om i den engelske utgaven av Budbringer (nå kalt Vår tjeneste for Riket) for desember 1944. Hver menighet skulle annonsere og holde en serie på fire offentlige møter i «alle byer og landsbyer» i sitt distrikt. På hvert møte skulle det holdes et timelangt  foredrag av en bror (18 år eller eldre) som hadde gjort det bra på tjenesteskolen. Etter de fire møtene skulle brødrene organisere bibelstudiegrupper for å hjelpe de interesserte i hvert område.

Hvordan reagerte forkynnerne på denne nye veiledningen? Referatet fra tjenestemøtet i Freetown menighet gjengir følgende kommentarer:

Ordstyreren: «Hvordan synes dere vi skal gå fram når det gjelder den nye kampanjen?»

Bror én: «Vi kan ikke regne med å lykkes like godt som i Amerika. Folk er annerledes her.»

Bror to: «Jeg er enig.»

Bror tre: «Hvorfor ikke prøve?»

Bror fire: «Men det blir ikke lett.»

Bror fem: «Vi må likevel følge veiledningen fra Jehovas organisasjon.»

Bror seks: «Men det er ikke særlig store sjanser for å lykkes her i landet.»

Søster én: «Uansett er veiledningen i Budbringer klar. La oss prøve!»

Og det gjorde de. Fra Freetown ved kysten til Bo i sørøst og til Kabala på den nordlige høysletten holdt brødrene møter i klasserom, på markeder og i private hjem. Denne virksomheten gav menigheten ny glød, og «Jehovas ord fortsatte å ha framgang og utbre seg». – Apg 12:24.

Forkynnerne trengte likevel teokratisk opplæring. Og det var nettopp det Jehova sørget for.