Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

SIERRA LEONE OG GUINEA

2002–2013 Fram til i dag (Del 2)

2002–2013 Fram til i dag (Del 2)

Hjelp til døve

Ifølge et overslag finnes det mellom 3000 og 5000 døve i Sierra Leone og flere hundre døve i Guinea. Jehova «vil at alle slags mennesker skal bli frelst», så hvordan skulle døve bli kjent med det gode budskap? – 1. Tim 2:4.

Michelle Washington, en Gilead-misjonær som kom til Sierra Leone i 1998, forteller: «Mannen min, Kevin, og jeg ble sendt til en menighet der det var fire døve som gikk på møtene. Ettersom jeg kunne amerikansk tegnspråk, ville jeg gjerne hjelpe dem. Avdelingskontoret bad meg tolke møter og stevner til tegnspråk og informerte menigheter i nærheten om denne ordningen. Avdelingskontoret arrangerte også tegnspråkkurs for forkynnere som var interessert i å hjelpe døve. Vi begynte å lete etter døve i distriktet og lede bibelstudier med dem. Mange la merke til de anstrengelsene vi gjorde oss for å hjelpe døve, og roste oss for det. Men det var ikke alle som likte virksomheten vår. En døveprest erklærte at vi var ‘falske profeter’. Han sa til døve og deres familier at de måtte holde seg unna oss. Noen fikk beskjed om at hvis de hadde kontakt med oss, ville de miste den økonomiske støtten sin. Døvemiljøet delte seg raskt i to leirer: de som ikke hadde møtt oss og støttet presten, og de som hadde møtt oss og ikke støttet presten. Noen i den sistnevnte gruppen tok standpunkt for sannheten, gjorde framskritt og ble døpt.»

Femi, for eksempel, var født døv og kunne bare kommunisere ved hjelp av enkle gester. Han var skeptisk til alle – særlig hørende – og følte seg ulykkelig og uelsket. Så begynte han å studere Bibelen sammen med brødre i tegnspråkgruppen. Snart gikk han regelmessig på møtene og lærte selv å bruke tegnspråk. Femi gjorde framskritt og ble døpt, og nå gleder han seg over å kunne lære andre døve om sannheten.

Femi (lengst til høyre) synger en av Rikets sanger

I juli 2010 ble gruppen for amerikansk tegnspråk i Freetown en menighet. Det finnes også tegnspråkgrupper i Bo og Conakry.

Fattige, men «rike i tro»

Bibelen viser at de fleste av de kristne i det første århundre var materielt fattige. Disippelen Jakob skrev: «Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige hva verden angår, til å være rike i tro?» (Jak 2:5) Tro på Jehova har også gitt trøst og håp til forkynnerne i Sierra Leone og Guinea.

Tro får mange fattige familier i avsidesliggende områder til å spare i månedsvis for å kunne overvære områdestevner. Noen dyrker nyttevekster for å få råd til reisen. Grupper på 20 til 30 stevnedeltakere stuer seg sammen i små lastebiler og legger ut på hete, støvete, humpete turer som kan vare i 20 timer eller mer. Andre stevnedeltakere går lange strekninger. «Vi gikk de første åtte milene til områdestevnet og hadde med oss masse bananer», sier en bror. «Vi solgte bananene underveis, slik at vi fikk mindre å bære på og nok penger til å reise resten av veien med lastebil.»

På vei til et områdestevne med lastebil

Tro har også fått mange forkynnere til å motstå fristelsen til å flytte til mer velstående land. «Vi stoler på at Jehova vil dekke behovene våre», sier Emmanuel Patton, som har gjennomgått Bibelskolen for ugifte brødre. «Ettersom vi lever i et land der det er stort behov for forkynnere, er vi klar over at vår tjeneste er veldig verdifull.» (Matt 6:33) Emmanuel tjener nå som eldste, og både han og kona hans, Eunice, arbeider utrettelig for å fremme Rikets interesser. Andre familieoverhoder velger å la være å flytte for å kunne holde familien samlet og beskytte dens åndelighet. «Jeg ville ikke ta en jobb som gjorde at jeg var borte fra familien i lange perioder om gangen», sier Timothy Nyuma, som har tjent som spesialpioner og stedfortredende kretstilsynsmann. «Kona mi, Florence, og jeg lot barna våre gå på skole der vi bodde, i stedet for å sende dem bort og la dem bli oppdratt av andre.»

Andre brødre og søstre viser tro ved å fortsette sin kristne virksomhet selv om de opplever forskjellige vanskeligheter. Kevin Washington, som er nevnt tidligere, sier: «Mange forkynner regelmessig og tar hånd om ansvarsoppgaver i menigheten trass i problemer som kunne ha fått oss til å holde oss hjemme og være sure og gretne. Noen er for eksempel kronisk syke og har ikke tilgang på legehjelp og medisiner som er lett tilgjengelig andre steder. Andre gjør seg store anstrengelser for å lære å lese og skrive. Hvis jeg skulle være kritisk til hvordan en bror utfører en oppgave, spør jeg meg selv: ‘Hvis jeg hadde arbeidet heltid, hatt store helseproblemer, hatt dårlig syn uten å ha råd til briller og hatt et begrenset teokratisk bibliotek og ingen strøm, ville jeg da ha gjort det like bra?’»

På disse og utallige andre måter bringer brødrene og søstrene i Sierra Leone og Guinea ære til Jehova. I likhet med sine forgjengere i det første århundre anbefaler de seg som Guds tjenere «ved å utholde mye, ved trengsler, ved nødssituasjoner, . . . som fattige, som likevel gjør mange rike, som slike som ikke har noe og likevel eier alt». – 2. Kor 6:4, 10.

De ser lyst på framtiden

For over 90 år siden rapporterte Alfred Joseph og Leonard Blackman at Sierra Leones marker var «hvite til innhøstning». (Joh 4:35) Omkring 35 år senere skrev Manuel Diogo fra Guinea: «Det er mye interesse her.» I dag er Jehovas tjenere i begge landene overbevist om at mange flere kommer til å reagere positivt på det gode budskap.

I 2012 var det 3479 til stede på minnehøytiden i Guinea, over fire og en halv gang så mange som antall forkynnere i landet. De 2030 forkynnerne i Sierra Leone opplevde at det kom 7854 på minnehøytiden, nesten fire ganger så mange som antall forkynnere. En erfaren søster som var til stede på denne minnehøytiden, var den 93 år gamle spesialpioneren Winifred Remmie. Hun og mannen hennes, Lichfield, kom til Sierra Leone i 1963. Etter 60 år i heltidstjenesten var hun fremdeles spesialpioner. Winifred sa: «Hvem hadde vel drømt om at Sierra Leone skulle få så mange sterke åndelige brødre og søstre? Selv om jeg er gammel, har jeg fortsatt lyst til å være med på denne gledelige økningen.» *

Jehovas vitner i Sierra Leone og Guinea er av hele sitt hjerte enig med Winifred. De er som majestetiske, frodige trær og er fast bestemt på å fortsette å bære frukt til Jehovas pris. (Sal 1:3) Med styrke fra Jehova vil de fortsette å kunngjøre menneskenes virkelige håp om frihet – «Guds barns herlige frihet». – Rom 8:21.

Utvalget ved avdelingskontoret. Fra venstre: Collin Attick, Alfred Gunn, Tamba Josiah og Delroy Williamson

^ avsn. 16 Winifred Remmie døde mens denne beretningen ble utarbeidet.