1. Johannes 3:1–24
3 Se hva slags kjærlighet+ Faderen har gitt oss, så vi skulle bli kalt Guds barn;+ og det er vi. Det er derfor verden+ ikke kjenner oss, fordi den ikke har lært ham å kjenne.+
2 Dere elskede, nå er vi Guds barn,+ men det er ennå ikke blitt tilkjennegitt hva vi skal bli.+ Vi vet at når han* blir tilkjennegitt,+ skal vi bli ham lik,+ for vi skal se ham slik som han er.+
3 Og enhver som har dette håp grunnet på ham, renser+ seg, liksom han er ren.+
4 Enhver som praktiserer* synd,+ praktiserer også lovløshet,+ og synd+ er altså lovløshet.
5 Dere vet også at han ble tilkjennegitt for å ta bort våre synder,*+ og det er ingen synd+ i ham.
6 Enhver som blir i forening+ med ham, praktiserer ikke synd;+ ingen som praktiserer synd, har sett ham eller lært ham å kjenne.+
7 Små barn, la ingen villede dere; den som øver rettferdighet, er rettferdig, liksom han er rettferdig.+
8 Den som øver synd, er av Djevelen,* for Djevelen har syndet fra begynnelsen.*+ I denne hensikt ble Guds Sønn tilkjennegitt:+ for å gjøre ende på Djevelens gjerninger.+
9 Enhver som er født* av Gud, øver ikke synd,+ fordi Hans sæd blir i ham, og han kan ikke praktisere synd, fordi han er født av Gud.+
10 Guds barn og Djevelens barn kjennes på dette: Enhver som ikke øver rettferdighet,+ er ikke av Gud, og det er heller ikke den som ikke elsker sin bror.+
11 For dette er det budskap som dere har hørt fra begynnelsen,*+ at vi skal ha kjærlighet til hverandre+
12 og ikke være som Kain, som var av den onde og drepte+ sin bror. Og av hvilken grunn drepte han ham? Fordi hans egne gjerninger var onde,+ men hans brors rettferdige.+
13 Undre dere ikke, brødre, over at verden hater dere.+
14 Vi vet at vi er gått over fra døden til livet,+ fordi vi elsker brødrene.+ Den som ikke elsker, blir i døden.+
15 Enhver som hater+ sin bror, er en manndraper,+ og dere vet at ingen manndraper + har evig liv blivende i seg.+
16 Ved dette har vi lært kjærligheten å kjenne,+ fordi han overgav sin sjel* for oss;+ og vi er forpliktet til å overgi våre sjeler* for våre brødre.*+
17 Men den som har denne verdens midler til livets opphold+ og ser sin bror lide nød+ og likevel lukker sin inderlige medfølelses dør for ham,+ hvordan kan kjærligheten til Gud* bli* i ham?+
18 Små barn, la oss ikke elske+ med ord eller med tungen,+ men i gjerning+ og sannhet.+
19 På dette skal vi vite at vi er av sannheten,+ og vi skal gi våre hjerter forvissning* innfor ham
20 med hensyn til hva våre hjerter enn måtte fordømme oss for,+ for Gud er større enn våre hjerter og vet alt.+
21 Dere elskede, hvis våre hjerter ikke fordømmer oss, har vi frimodighet i tale overfor Gud;+
22 og hva vi enn ber om, får vi fra ham,+ fordi vi holder hans bud og gjør de ting som er velbehagelige i hans øyne.+
23 Ja, dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi, navn+ og elske hverandre,+ slik som han gav oss påbud om.
24 Og den som holder hans bud, blir i forening med ham, og han i forening med denne;+ og av dette skjønner vi at han blir i forening med oss,+ på grunn av den ånd+ som han gav oss.
Fotnoter
^ El.: «det».
^ Bokst.: «fortsetter å gjøre».
^ «våre synder». Bokst.: «syndene».
^ «av Djevelen». Gr.: ek tou diabọlou; lat.: ex diạbolo; J17,18,22(hebr.): min-hasSatạn.
^ El.: «fra han begynte».
^ El.: «avlet».
^ «fra begynnelsen». Gr.: ap’ arkhẹs; lat.: ab inịtio; J17(hebr.): merọ’sj.
^ El.: «sitt liv». Gr.: ten psykhẹn autou; lat.: ạnimam sụam; J17,18,22(hebr.): nafsjọ. Se tillegget, 4A.
^ El.: «vårt liv». Bokst.: «sjelene».
^ «våre brødre». Bokst.: «brødrene».
^ El.: «fortsatt være».
^ Se fotn. til 2:5.
^ Bokst.: «overbevise vårt hjerte».
