1. Kongebok 20:1–43
20 * Og Ben-Hạdad,+ kongen i Syria, samlet alle sine militære styrker og også trettito konger hos seg+ og hester+ og vogner,+ og han drog så opp og begynte å beleire+ Samạria+ og å kjempe mot byen.
2 Så sendte han sendebud+ til Ạkab, Israels konge, i byen. Og han sa nå til ham: «Dette er hva Ben-Hạdad har sagt:
3 ’Ditt sølv og ditt gull er mitt, og dine hustruer og dine sønner, de vakreste, er mine.’»+
4 Til dette svarte Israels konge og sa: «Etter ditt ord, min herre konge: Jeg er din med alt som tilhører meg.»+
5 Senere kom sendebudene tilbake og sa: «Dette er hva Ben-Hạdad har sagt: ’Jeg sendte bud til deg og sa: «Ditt sølv og ditt gull og dine hustruer og dine sønner skal du gi meg.»
6 Men på denne tiden i morgen skal jeg sende mine tjenere til deg, og de skal omhyggelig gjennomsøke ditt hus og dine tjeneres hus; og det skal skje at alt som er attråverdig+ i dine øyne, kommer de til å legge i sin hånd, og de skal føre det bort.’»
7 Da tilkalte Israels konge alle landets eldste+ og sa: «Jeg ber dere, merk dere og se at det er vår ulykke denne søker;+ for han sendte bud til meg etter mine hustruer og mine sønner og mitt sølv og mitt gull, og jeg nektet ham det ikke.»
8 Da sa alle de eldste og hele folket til ham: «Adlyd ikke og gi ikke ditt samtykke.»
9 Derfor sa han til Ben-Hạdads sendebud: «Si til min herre kongen: ’Alt det du først sendte bud om til din tjener, skal jeg gjøre; men dette kan jeg ikke gjøre.’» Dermed drog sendebudene av sted og kom med bud tilbake til ham.
10 Ben-Hạdad sendte nå bud til ham og sa: «Måtte gudene+ gjøre slik mot meg, og måtte de slik føye mer til,+ om Samạrias støv vil være nok til å fylle hendene på alt det folket som følger meg!»*+
11 Da svarte Israels konge og sa: «SI til ham: ’La ikke den som spenner beltet om seg,+ rose seg lik den som løsner det.’»+
12 Og det skjedde da han hørte dette ord, mens han selv og kongene holdt på med å drikke+ i løvhyttene, at han straks sa til tjenerne sine: «Still opp!» Og de begynte å stille seg opp mot byen.
13 Og se, en profet trådte fram for Ạkab, Israels konge,+ og sa så: «Dette er hva Jehova* har sagt:+ ’Har du sett hele denne store folkemengden? Se, jeg gir den i dag i din hånd, og du skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»*+
14 Da sa Ạkab: «Ved hvem?» Til det sa han: «Dette er hva Jehova* har sagt: ’Ved provinsfyrstenes unge menn.’» Til slutt sa han: «Hvem skal åpne striden?» Til det sa han: «Du!»
15 Og han gikk i gang med å foreta en opptelling av provinsfyrstenes unge menn, og det viste seg at de var to hundre og trettito;+ og deretter foretok han en opptelling av alt folket, alle Israels sønner, sju tusen.
16 Og de begynte å dra ut ved middagstid, mens Ben-Hạdad drakk seg drukken+ i løvhyttene, han sammen med kongene, de trettito kongene som hjalp ham.
17 Da provinsfyrstenes unge menn+ drog ut først, sendte Ben-Hạdad straks ut bud; og de kom og underrettet ham og sa: «Det er menn som har dratt ut fra Samạria.»
18 Da sa han: «Om det er til fred de har dratt ut, skal dere gripe dem levende; og om det er til krig de har dratt ut — levende skal dere gripe dem.»+
19 Og dette var de som drog ut fra byen: provinsfyrstenes unge menn og de militære styrkene som var bak dem.
20 Og de tok til å slå i hjel hver sin mann; og syrerne+ la på flukt,+ og Israel satte så etter dem, men Ben-Hạdad, kongen i Syria, klarte å slippe unna på en hest sammen med hestfolkene.
21 Men Israels konge drog ut og fortsatte å slå hestene og vognene,+ og han slo syrerne, så det ble et stort mannefall.
22 Senere trådte profeten+ fram for Israels konge og sa til ham: «Gå og styrk deg,+ og merk deg og se hva du skal gjøre;+ for ved årsskiftet* drar kongen i Syria opp mot deg.»+
23 Men tjenerne til Syrias konge sa til ham: «Deres Gud er en fjellgud.*+ Derfor viste de seg å være sterkere enn vi. Så la oss i stedet kjempe mot dem på slettelandet og se om vi ikke viser oss å være sterkere enn de.
24 Og gjør dette: Fjern kongene,+ hver fra sin plass, og sett stattholdere i deres sted.+
25 Og du skal telle opp en militær styrke for deg, like stor som den militære styrken som falt fra din side, med hest for hest og vogn for vogn; og la oss kjempe mot dem på slettelandet og se om vi ikke viser oss å være sterkere enn de.»+ Da lyttet han til deres røst og gjorde akkurat slik.
26 Og det skjedde ved årsskiftet at Ben-Hạdad gikk i gang med å mønstre syrerne+ og å dra opp til Ạfek,+ til strid mot Israel.
27 Også Israels sønner ble mønstret, og de fikk forsyninger+ og begynte å dra ut for å møte dem; og Israels sønner leiret seg rett imot dem som to små geiteflokker, mens syrerne på sin side fylte landet.+
28 Så trådte den sanne Guds+ mann fram og sa til Israels konge, ja, han sa: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Fordi syrerne har sagt: «Jehova er en fjellgud,* og han er ikke en lavslettenes Gud», må jeg gi hele denne store folkemengden i din hånd,+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»+
29 Og de ble liggende i leir, disse rett imot de andre, i sju dager.+ Og det skjedde på den sjuende dagen at striden begynte; og Israels sønner tok til å slå syrerne, hundre tusen fotfolk, på én dag.
30 Og de som var igjen, flyktet til Ạfek,+ til byen; og muren falt så ned over tjuesju tusen mann som var igjen.+ Også Ben-Hạdad flyktet,+ og han kom til slutt inn i byen, inn i det innerste+ rommet.
31 Da sa tjenerne hans til ham: «Se nå, vi har hørt at kongene av Israels hus er konger som viser kjærlig godhet.+ Vi ber deg, la oss ta sekkelerret+ om hoftene+ og reip om hodet, og la oss gå ut til Israels konge. Kanskje han bevarer din sjel i live.»+
32 Dermed bandt de sekkelerret om hoftene og reip om hodet og kom inn til Israels konge og sa: «Din tjener Ben-Hạdad har sagt: ’Jeg ber deg, la min sjel få leve.’» Til dette sa han: «Er han ennå i live? Han er min bror.»
33 Og mennene+ tok det som et varsel og betraktet det straks som en avgjørelse fra hans side, og de sa videre: «Ben-Hạdad er din bror.» Da sa han: «Gå og hent ham!» Så gikk Ben-Hạdad ut til ham, og han lot ham straks stige opp i vognen.+
34 Ben-Hạdad sa nå til ham: «De byene+ som min far tok fra din far, skal jeg gi tilbake; og du kan ta deg gater i Damaskus, liksom min far tok seg slike i Samạria.»
«Og jeg for min del skal sende deg bort med en pakt.»+
Dermed sluttet han en pakt med ham og sendte ham bort.
35 Og en mann av profetsønnene*+ sa til sin venn ved Jehovas ord:+ «Jeg ber deg, slå meg!» Men mannen ville ikke slå ham.
36 Derfor sa han til ham: «Fordi du ikke lyttet til Jehovas røst, se, så går du bort fra meg, og en løve kommer sannelig til å slå deg ned.» Deretter gikk han bort fra hans side, og løven+ fant ham så og slo ham ned.+
37 Så fant han en annen mann og sa: «Jeg ber deg, slå meg!» Da slo mannen ham, ja, han slo og såret ham.*
38 Deretter gikk profeten bort og stilte seg opp for å vente på kongen ved veien, og han sørget for å være ukjennelig+ med et bind over øynene.
39 Og det skjedde da kongen kom forbi, at han ropte til kongen og sa:+ «Jeg, din tjener, gikk midt ut i striden; og se, en mann forlot slaglinjen, og han førte så en mann til meg og sa: ’Vokt denne mannen. Hvis han på noen måte skulle savnes, så skal din sjel+ tre i stedet for hans sjel,+ eller også skal du veie opp en talent* sølv.’+
40 Og det skjedde mens din tjener var opptatt her og der, at se, da ble han borte.» Da sa Israels konge til ham: «Slik er din egen dom. Du har selv truffet en avgjørelse.»+
41 Så skyndte han seg og fjernet bindet fra øynene, og Israels konge kjente ham da igjen og så at han var en av profetene.+
42 Han sa nå til ham: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Fordi du har sluppet ut av din hånd den mannen som var viet til meg til tilintetgjørelse,*+ skal din sjel tre i stedet for hans sjel,+ og ditt folk i stedet for hans folk.’»+
43 Da drog Israels konge videre mot sitt hus, mismodig og nedslått,+ og kom til Samạria.+
Fotnoter
^ LXX bytter om på kap. 20 og 21; kap. 21 begynner derfor her i LXX.
^ Bokst.: «som er ved mine føtter!»
^ Se tillegget, 1C, pkt. 7.
^ «Jehova». Hebr.: Jehwạh; i AqBurkitt finner man tetragrammet skrevet med gammelhebraiske bokstaver ; gr.: kỵrios. Se tillegget, 1C, pkt. 7.
^ Se tillegget, 1C, pkt. 7.
^ «-gud». Hebr.: ’Elohẹ (av ’Elọah), majestetsflt.
^ «av profetsønnene». Hebr.: mibbenẹ hannevi’ịm; det første stedet hvor dette uttrykket forekommer.
^ Bokst.: «Og mannen slo ham [med] en slåing og en såring.» På hebr. står de to siste verbene i infinitiv absolutus, en verbform som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
^ Se tillegget, 8A.
^ «den mannen som var viet til meg til tilintetgjørelse». Bokst.: «det til meg viedes mann; mitt bannlystes mann».
