1. Mosebok 18:1–33
18 Senere viste Jehova seg+ for ham mellom Mạmres store trær,+ mens han satt i inngangen til teltet på den heteste tiden av dagen.+
2 Da han løftet sine øyne,+ så han at det stod tre menn et stykke fra ham. Da han fikk se dem, begynte han å løpe dem i møte fra teltinngangen og bøyde seg så til jorden.+
3 Deretter sa han: «Jehova,* hvis jeg nå har funnet velvilje for dine øyne, så ber jeg deg: Gå ikke forbi din tjener.+
4 Jeg ber dere, la det bli hentet litt vann, og dere skal få vasket føttene DERES.+ Legg dere så under treet.+
5 Og la meg hente et stykke brød; og styrk DERES hjerter.+ Deretter kan dere dra videre; det er jo derfor dere har lagt veien om DERES tjener.» Da sa de: «Gjerne det. Du kan gjøre slik som du har sagt.»
6 Abraham skyndte seg så til teltet til Sara og sa: «Skynd deg! Ta tre sea-mål* fint mel, elt deigen og lag runde kaker.»+
7 Deretter løp Abraham bort til storfeet og hentet en fin og god ung okse og gav den til tjeneren, og han skyndte seg så å gjøre den i stand.+
8 Så tok han smør og melk og den unge oksen som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem.+ Og han ble selv stående hos dem under treet mens de spiste.+
9 De sa nå til ham:* «Hvor er Sara, din hustru?»+ Da sa han: «Her i teltet.»+
10 Så fortsatte han: «Jeg skal visselig komme tilbake til deg neste år på denne tiden,* og se, din hustru Sara skal ha en sønn.»+ Nå lyttet Sara ved inngangen til teltet, som var bak mannen.
11 Og Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene.+ Sara hadde ikke lenger menstruasjon.*+
12 Sara begynte derfor å le inni seg,+ idet hun sa: «Skal jeg virkelig føle lyst* etter at jeg er utslitt, nå som min herre* dessuten er gammel?»+
13 Da sa Jehova til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: ’Skal jeg da virkelig føde, enda jeg er blitt gammel?’+
14 Er noe for usedvanlig for Jehova?+ Til fastsatt tid skal jeg komme tilbake til deg, neste år på denne tiden, og Sara skal ha en sønn.»
15 Men Sara begynte å benekte det og sa: «Jeg lo ikke!» For hun var redd. Da sa han: «Jo, visst lo du.»+
16 Senere brøt mennene opp derfra, og de så ned mot Sodọma,+ og Abraham gikk med dem for å ledsage dem.+
17 Og Jehova* sa: «Skulle jeg holde skjult for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?+
18 Abraham skal jo visselig bli en stor og mektig nasjon, og alle jordens nasjoner skal velsigne seg ved hjelp av ham.+
19 For jeg har lært ham å kjenne for at han skal gi sine sønner og sin husstand etter seg påbud om å holde seg til Jehovas vei og øve rettferdighet og rett,+ for at Jehova virkelig kan la det komme over Abraham som han har talt om ham.»+
20 Jehova sa derfor: «Klageropet over Sodọma og Gomọrra,+ ja, det er høyt, og deres synd, ja, den er meget stor.+
21 Jeg er fast besluttet på å gå ned for å se om de handler helt i samsvar med det ropet som er kommet til meg over den, og hvis ikke, kan jeg få vite det.»+
22 Nå vendte mennene seg bort derfra og gav seg på vei til Sodọma; men Jehova+ stod fremdeles foran Abraham.*+
23 Da trådte Abraham nærmere og begynte å si: «Skal du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde?+
24 Sett at det er femti rettferdige menn inne i byen. Skal du da rive dem bort og ikke tilgi stedet av hensyn til de femti rettferdige som er der inne?+
25 Det er utenkelig når det gjelder deg, at du skulle handle på den måten — å la den rettferdige dø sammen med den onde, så det må gå den rettferdige som den onde!+ Det er utenkelig når det gjelder deg.+ Kommer ikke hele jordens Dommer til å gjøre det som er rett?»+
26 Da sa Jehova: «Hvis jeg i Sodọma finner femti rettferdige inne i byen, vil jeg tilgi hele stedet for deres skyld.»+
27 Men Abraham svarte da og sa: «Jeg ber deg, se, jeg har dristet meg til å tale til Jehova,* enda jeg er støv og aske.+
28 Sett at det skulle mangle fem på de femti rettferdige. Skal du da ødelegge hele byen på grunn av de fem?» Til dette sa han: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.»+
29 Men enda en gang talte han så til ham og sa: «Sett at det finnes førti der.» Da sa han: «For de førtis skyld skal jeg ikke gjøre det.»
30 Men han fortsatte: «Måtte Jehova,* det ber jeg om, ikke bli opptent av vrede,+ men la meg fortsette å tale:+ Sett at det finnes tretti der.» Da sa han: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.»
31 Men han fortsatte: «Jeg ber deg, se, jeg har dristet meg til å tale til Jehova:*+ Sett at det finnes tjue der.» Da sa han: «For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den.»+
32 Til slutt sa han: «Måtte Jehova,* det ber jeg om, ikke bli opptent av vrede,+ men la meg tale bare én gang til:+ Sett at det finnes ti der.» Da sa han: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den.»+
33 Så gikk Jehova+ bort, da han var ferdig med å tale til Abraham, og Abraham vendte tilbake til sitt sted.
Fotnoter
^ Dette er det første av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. De foretok denne endringen på grunn av en misforstått ærefrykt for Guds navn. Se tillegget, 1B.
^ En sea tilsvarer 7,33 l.
^ «til ham». Dette uttrykket er i M markert med ekstraordinære punkter av soferim; det skaper imidlertid ikke behov for noen endring i oversettelsen. Se tillegget, 2A.
^ «neste år på denne tiden». El.: «på denne tiden til våren». Vg: «på denne (den samme) tiden, med livet som ledsager». Jf. Ro 4:17–20.
^ Bokst.: «hadde det ikke lenger på kvinners vis». Den dag i dag det vanlige hebr. uttrykket for det å ha menstruasjon.
^ El.: «glede».
^ Bokst.: «og min herre». Hebr.: wa’dhonị. Sara blir rosende omtalt for at hun kaller sin mann «min herre». Se 1Pe 3:6.
^ «Og Jehova». Hebr.: waJhowạh.
^ Den første av soferims 18 tekstrettelser, den eneste i 1Mo. M: «men Abraham stod fremdeles foran Jehova». Se tillegget, 2B.
