1. Mosebok 22:1–24
22 Nå skjedde det etter disse hendelsene at den sanne Gud satte Abraham på prøve.+ Han sa således til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg!»+
2 Og han sa videre: «Jeg ber deg, ta din sønn, din eneste sønn, som du elsker så høyt,+ Isak,+ og dra til Mọria-landet+ og ofre ham der som et brennoffer på et av fjellene som jeg skal utpeke for deg.»+
3 Så stod Abraham tidlig opp om morgenen og salte eselet sitt og tok med seg to av tjenerne* sine og sin sønn Isak;+ og han kløvde ved til brennofferet. Så brøt han opp og gav seg på vei til det stedet som den sanne Gud utpekte for ham.
4 Det var først den tredje dagen at Abraham løftet sine øyne og begynte å se stedet langt borte.
5 Abraham sa nå til tjenerne sine:+ «Bli dere her med eselet, men jeg og gutten vil gå videre dit bort og tilbe+ og så komme tilbake til dere.»
6 Deretter tok Abraham veden til brennofferet og la den på sin sønn Isak+ og tok ilden og slaktekniven i hånden, og de gikk videre sammen, de to.+
7 Og Isak begynte å si til Abraham, sin far:* «Far!»+ Og han sa: «Her er jeg, min sønn!»+ Så fortsatte han: «Her er ilden og veden, men hvor er sauen til brennofferet?»+
8 Til dette sa Abraham: «Gud skal skaffe til veie for seg sauen til brennofferet,+ min sønn.» Og de gikk videre sammen, de to.
9 Til slutt kom de til det stedet som den sanne Gud hadde utpekt for ham, og Abraham bygde et alter+ der og la veden til rette og bandt sin sønn Isak på hender og føtter og la ham på alteret oppå veden.+
10 Så rakte Abraham ut hånden og tok slaktekniven for å drepe sin sønn.+
11 Men Jehovas engel begynte å rope til ham fra himlene og si:+ «Abraham, Abraham!» Til dette svarte han: «Her er jeg!»
12 Og han sa videre: «Rekk ikke hånden ut mot gutten, og gjør ham ikke noe,+ for nå vet jeg for visst at du er gudfryktig,* siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.»+
13 Da løftet Abraham sine øyne og så, og der, et stykke foran ham, var det en vær som hadde satt seg fast med hornene i et kratt. Så gikk Abraham og tok væren og ofret den som et brennoffer i stedet for sin sønn.+
14 Og Abraham begynte å kalle dette stedet med navnet Jehova-Jịre.* Derfor sies det gjerne i dag: «På Jehovas fjell vil det bli skaffet til veie.»*+
15 Og Jehovas engel ropte så til Abraham for annen gang fra himlene
16 og sa: «’Ved meg selv sverger jeg herved,’ lyder Jehovas utsagn,+ ’at fordi du har gjort dette og ikke har holdt tilbake din sønn, din eneste,+
17 skal jeg i sannhet velsigne deg og gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand;+ og din ætt skal ta sine fienders port i eie.*+
18 Og ved hjelp av din ætt*+ skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg* fordi du har lyttet til min røst.’»+
19 Så vendte Abraham tilbake til tjenerne sine, og de brøt opp og drog sammen til Bẹ’er-Sjẹba;+ og Abraham ble boende i Bẹ’er-Sjẹba.
20 Nå skjedde det etter disse hendelsene at det ble meddelt Abraham: «Se, Mịlka+ har også født din bror Nạkor+ sønner:
21 Us, hans førstefødte, og Bus,+ dennes bror, og Kẹmuel, far til Ạram,
22 og Kẹsed og Hạso og Pịldasj og Jịdlaf og Bẹtuel.»+
23 Og Bẹtuel ble far til Rebẹkka.+ Disse åtte fikk Nạkor, Abrahams bror, med Mịlka.
24 Dessuten var det hans medhustru, som het Re’ụma. Med tiden fødte hun også barn: Tẹbah og Gạham og Tạhasj og Ma’ạka.+
Fotnoter
^ El.: «guttene; de unge mennene».
^ M tilføyer «og han sa», men dette er enten tilføyd av en avskriver eller brukt for å introdusere direkte tale, i oversettelsen markert ved bruk av kolon og anførselstegn.
^ El.: «at du frykter Gud».
^ Betyr «Jehova skal sørge for [det]; Jehova skal skaffe til veie; Jehova skal se til [det]». Hebr.: Jehwạh Jir’ẹh.
^ «På Jehovas fjell vil det bli skaffet til veie.» Hebr.: behạr Jehwạh jera’ẹh; LXX: «På fjellet er Jehova blitt sett»; Sy: «På dette fjell skal Jehova se»; Vg: «På fjellet skal Jehova se.» Noen foretrekker å foreta en liten tekstrettelse som gir denne ordlyden: «Jehova-Jire, som fjellet der Jehova viser seg, kalles i dag.»
^ El.: «og din ætt skal ta porten til dem som er hans fiender, i eie». (Det hebr. pronominalsuffikset som svarer til «sine» [«hans»], står i hankj. ent.) Å ta fiendens port, dvs. byporten, i eie innebar å innta selve byen.
^ «skal . . . visselig velsigne seg». Det hebr. verbet står i den refleksive formen, hithpa‛ẹl, og er altså forskjellig fra nịf‛al-formen av det samme verbet, som forekommer i 12:3b. Nịf‛al-formen har både passiv og refleksiv betydning og er gjengitt refleksivt i 12:3b. LXXSyVg: «skal . . . bli velsignet», som i 12:3b. Jf. 5Mo 29:19.
^ El.: «ditt avkom».
