1. Mosebok 44:1–34
44 Senere befalte han den mannen som stod over hans hus,+ og sa: «Fyll mennenes sekker med mat, så mye som de er i stand til å bære, og legg hver enkelts penger i åpningen på sekken hans.+
2 Men du skal legge mitt beger, sølvbegeret, i åpningen på sekken til den yngste sammen med pengene for kornet hans.» Så gjorde han etter Josefs ord, det han hadde talt.+
3 Det var blitt lyst om morgenen da mennene ble sendt av sted,+ både de og eslene deres.
4 De drog ut av byen. De var ikke kommet langt da Josef sa til den mannen som stod over hans hus: «Bryt opp! Sett etter mennene og se til at du innhenter dem og sier til dem: ’Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?+
5 Er ikke dette det beger som min herre drikker av og bruker når han tyder varsler med kyndighet?+ Det er en ond gjerning dere har begått.’»
6 Til slutt innhentet han dem og sa disse ordene til dem.
7 Men de sa til ham: «Hvorfor taler min herre med slike ord? Det er utenkelig at dine tjenere skulle gjøre noe slikt.
8 De pengene som vi fant i åpningen på sekkene våre, brakte vi jo tilbake til deg fra Kạnaans land.+ Hvordan skulle vi da kunne stjele sølv eller gull fra din herres hus?+
9 Den av dine slaver* som det måtte bli funnet hos, skal dø, og i tillegg skal vi selv bli slaver for min herre.»+
10 Da sa han: «La det nå skje nøyaktig i samsvar med DERES ord.+ Den som det måtte bli funnet hos, skal altså bli slave for meg,+ men dere selv skal bli funnet uskyldige.»
11 Så skyndte de seg og løftet hver sin sekk ned på jorden, og de åpnet hver sin sekk.
12 Og han gav seg til å lete nøye. Han begynte med den eldste og sluttet med den yngste. Til sist ble begeret funnet i Bẹnjamins sekk.+
13 Da sønderrev de sine kapper+ og løftet hver sin bør opp på sitt esel igjen og vendte tilbake til byen.
14 Og Juda+ og brødrene hans gikk inn i Josefs hus, og han var der fremdeles; og de falt så til jorden framfor ham.+
15 Josef sa nå til dem: «Hva slags gjerning er dette som dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som jeg kan tyde varsler med kyndighet?»+
16 Da utbrøt Juda: «Hva kan vi si til min herre? Hvordan kan vi tale? Og hvordan kan vi bevise at vi er rettferdige?+ Den sanne Gud har oppdaget dine slavers misgjerning.+ Se, vi er min herres slaver,+ både vi og han i hvis hånd begeret ble funnet!»
17 Men han sa: «Det er utenkelig for meg å gjøre dette!+ Den mann i hvis hånd begeret ble funnet, han skal bli slave for meg.+ Men dere andre, dra opp i fred til DERES far.»+
18 Juda gikk nå fram til ham og sa: «Jeg ber deg, min herre, vær vennlig å la din slave tale et ord i min herres påhør,+ og la ikke din vrede+ bli opptent mot din slave, for det er med deg som med farao.*+
19 Min herre* spurte sine slaver og sa: ’Har dere en far eller en bror?’
20 Vi sa da til min herre: ’Ja, vi har en gammel far og et barn av hans alderdom, den yngste.+ Men hans bror er død, så han er alene igjen etter sin mor,+ og hans far elsker ham.’
21 Deretter sa du til dine slaver: ’Før ham ned til meg, så jeg kan feste mitt øye på ham.’+
22 Men vi sa til min herre: ’Gutten kan ikke forlate sin far. Hvis han forlot sin far, da ville denne med sikkerhet dø.’+
23 Da sa du til dine slaver: ’Hvis ikke DERES yngste bror kommer hit ned sammen med dere, får dere ikke mer se mitt ansikt.’+
24 Og det skjedde at vi drog opp til din slave, min far, og deretter fortalte vi ham min herres ord.
25 Senere sa vår far: ’Vend tilbake, kjøp litt mat til oss.’+
26 Men vi sa: ’Vi kan ikke dra ned. Hvis vår yngste bror er med oss, vil vi dra ned, for vi kan ikke se mannens ansikt hvis vår yngste bror ikke er med oss.’+
27 Da sa din slave, min far, til oss: ’Dere vet jo selv at min hustru bare fødte meg to sønner.+
28 Senere gikk den ene bort fra meg, og jeg utbrøt: «Å, han er sikkert blitt revet i stykker!»,+ og jeg har ikke sett ham inntil nå.
29 Hvis dere også skulle ta denne bort fra mine øyne og en dødsulykke skulle ramme ham, da ville dere sannelig bringe mine grå hår med ulykke ned til Sjẹol.’+
30 Og nå, så snart jeg kommer til din slave, min far, uten at gutten er med oss — hans sjel er jo knyttet til dennes sjel+ —
31 da vil det helt sikkert gå slik at så snart han ser at gutten ikke er der, kommer han rett og slett til å dø, og dine slaver kommer sannelig til å bringe din slaves, vår fars, grå hår med sorg ned til Sjẹol.*
32 For din slave påtok seg å innestå for+ gutten så lenge han er borte fra sin far, idet jeg sa: ’Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg, da har jeg syndet mot min far for alltid.’*+
33 Derfor ber jeg deg nå: La din slave bli igjen i stedet for gutten som slave for min herre, så gutten kan dra opp sammen med sine brødre.+
34 For hvordan kan jeg dra opp til min far uten at gutten er med meg? Kommer jeg ikke da til å se på den ulykke som vil ramme min far?»+
Fotnoter
^ El.: «tjenere».
^ El.: «for du er som farao».
^ «Min herre». Hebr.: ’adhonị, av ’adhọn.
^ «til Sjeol». Hebr.: sje’ọlah; gr.: eis haidou; syr.: lasjiul; lat.: ad ịnferos. Se tillegget, 4B.
^ «for alltid». Bokst.: «alle dagene».
