1. Mosebok 45:1–28
45 Nå kunne ikke Josef lenger beherske seg overfor alle dem som stod hos ham.+ Så han ropte: «LA alle gå ut fra meg!» Og ingen andre stod hos Josef da han gav seg til kjenne for brødrene sine.+
2 Og han begynte å heve sin røst i gråt,+ slik at egypterne kunne høre det og faraos hus kunne høre det.*
3 Til slutt sa Josef til brødrene sine: «Jeg er Josef. Lever min far ennå?» Men brødrene hans kunne slett ikke svare ham, for de var forferdet på grunn av ham.+
4 Josef sa da til brødrene sine: «Jeg ber dere, kom hit til meg.» Da kom de bort til ham.
Så sa han: «Jeg er Josef, DERES bror, som dere solgte til Egypt.+
5 Men vær nå ikke bedrøvet+ og vær ikke vrede på dere selv fordi dere solgte meg hit; Gud har nemlig sendt meg i forveien for dere for å bevare liv.+
6 For dette er hungersnødens andre år på jordens midte,+ og det er ennå fem år da det verken kommer til å være pløyetid eller innhøstning.+
7 Derfor sendte Gud meg i forveien for dere for å sikre dere en rest*+ på jorden og for å bevare dere i live ved en storslagen redning.
8 Altså var det ikke dere som sendte meg hit,+ men den sanne Gud, for at han skulle sette meg til far+ for farao og til herre over hele hans hus og til hersker over hele Egypts land.
9 Skynd dere og dra opp til min far, og dere skal si til ham: ’Dette er hva din sønn Josef har sagt: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt.+ Kom ned til meg. Drøy ikke!
10 Og du skal bo i landet Gọsen,+ og du skal være i nærheten av meg, du og dine sønner og dine sønnesønner og ditt småfe og ditt storfe og alt du har.
11 Og jeg vil forsyne deg med mat der — for ennå kommer det fem år med hungersnød+ — for at ikke du og ditt hus og alt du har, skal bli rammet av fattigdom.»’
12 Og se, DERES øyne og min bror Bẹnjamins øyne ser at det er min munn som taler til dere.+
13 Nå må dere fortelle min far om all min herlighet i Egypt og alt dere har sett; og dere må skynde dere å føre min far hit ned.»
14 Så falt han sin bror Bẹnjamin om halsen og brast i gråt, og Bẹnjamin gråt ved hans hals.+
15 Og han begynte å kysse alle sine brødre og å gråte, bøyd over dem,+ og deretter talte hans brødre med ham.
16 Og nyheten ble hørt i faraos hus, idet det ble sagt: «Josefs brødre er kommet!» Og det viste seg å være godt i faraos og hans tjeneres øyne.+
17 Farao sa derfor til Josef: «Si til dine brødre: ’Gjør dette: Less på lastedyrene DERES og begi dere av sted, dra inn i Kạnaans land+
18 og ta DERES far og DERES husstander og kom hit til meg, så jeg kan gi dere de gode ting i Egypts land; og spis landets fedme.*+
19 Og du selv får dette påbud:*+ «Gjør dette: TA dere vogner+ fra Egypts land til DERES små barn og DERES hustruer, og dere skal løfte DERES far opp på en vogn og komme hit.+
20 Og la ikke DERES øye være bedrøvet over DERES utrustning,+ for det gode i hele Egypts land er DERES.»’»+
21 Deretter gjorde Israels sønner dette, og Josef gav dem vogner i samsvar med faraos befalinger og gav dem proviant+ til reisen.
22 Til dem alle gav han hvert deres skift med kapper,+ men til Bẹnjamin gav han tre hundre sølvstykker og fem skift med kapper.+
23 Og til sin far sendte han følgende: ti esler som bar på gode ting fra Egypt, og ti eselhopper som bar på korn og brød og mat til hans far til reisen.
24 Dermed sendte han brødrene sine av sted, og de begav seg på vei. Men han sa til dem: «Bli ikke sinte på hverandre på veien.»+
25 Og de drog av sted opp fra Egypt og kom omsider til Kạnaans land, til sin far Jakob.
26 Så avla de rapport for ham og sa: «Josef lever ennå, og det er han som hersker over hele Egypts land!»+ Men hans hjerte ble numment, for han trodde dem ikke.+
27 Da de fortsatte å tale til ham om alle Josefs ord, som han hadde talt til dem, og han fikk se vognene som Josef hadde sendt til å hente ham i, begynte deres far Jakobs ånd å livne til igjen.+
28 Da utbrøt Israel: «Det er nok! Josef, min sønn, lever ennå! Å, la meg dra og se ham før jeg dør!»+
Fotnoter
^ El.: «og faraos hus fikk høre om det».
^ «en rest». El.: «noen overlevende; noen som er igjen». Hebr.: sje’erịth.
^ «landets fedme». El.: «det beste i landet».
^ «Og du selv får dette påbud», underforstått «om å si til dem». LXX: «Men gi du dem dette påbud».
