1. Samuelsbok 18:1–30
18 Og det skjedde da han var ferdig med å tale med Saul, at Jọnatans*+ sjel ble knyttet+ til Davids sjel, og Jọnatan begynte å elske ham som sin egen sjel.+
2 Den dagen tok Saul ham så til seg, og han lot ham ikke få vende tilbake til sin fars hus.+
3 Og Jọnatan og David sluttet så en pakt,+ fordi han elsket ham som sin egen sjel.+
4 Dessuten tok Jọnatan av seg den ermeløse overkledningen som han hadde på seg, og gav den til David, og likeså sine klær, ja til og med sitt sverd og sin bue og sitt belte.
5 Og David begynte å dra ut.* Uansett hvor Saul sendte ham, handlet han klokt,+ så Saul satte ham over stridsmennene;+ og det syntes godt i hele folkets øyne og også i Sauls tjeneres øyne.
6 Så hendte det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter å ha slått filisterne,* at kvinnene begynte å komme ut fra alle byene i Israel med sang+ og dans for å møte kong Saul, med tamburiner,+ med gledesrop+ og med lutt.
7 Og kvinnene som feiret seieren, sang hele tiden vekselsang og sa:
«Saul har slått sine tusenerog David sine titusener.»+
8 Og Saul ble meget vred,+ og dette ord var ondt i hans øyne, så han sa: «De har gitt David titusener, men meg har de gitt tusener, og nå gjenstår det bare å gi ham kongedømmet!»+
9 Og fra den dagen av så Saul stadig med mistenksomhet på David.+
10 Og det skjedde neste dag+ at Guds onde ånd begynte å virke på Saul,+ slik at han oppførte seg som en profet+ inne i huset, mens David spilte med sin hånd+ som i tidligere dager; og Saul hadde spydet i hånden.+
11 Og Saul tok og kastet spydet+ og sa: «Jeg vil spidde David til veggen!»,+ men David bøyde seg unna for ham to ganger.+
12 Og Saul ble redd+ for David, fordi Jehova viste seg å være med ham,+ men fra Saul var han veket bort.+
13 Saul sendte ham derfor fra seg+ og satte ham til å være fører for tusen; og stadig drog han ut og kom inn foran folket.+
14 Og David handlet bestandig klokt+ på alle sine veier, og Jehova var med ham.+
15 Og Saul så hele tiden at han handlet meget klokt,+ så han var redd ham.
16 Og hele Israel og Juda hadde David kjær, for han drog ut og kom inn foran dem.
17 Til slutt sa Saul til David: «Her er min eldste datter, Mẹrab.+ Henne skal jeg gi deg til hustru.+ Vis deg bare som en tapper mann for meg, og utkjemp Jehovas kriger.»+ Men Saul sa til seg selv: «La ikke min hånd ramme ham, men la filisternes hånd ramme ham.»+
18 Da sa David til Saul: «Hvem er jeg, og hvem er mine slektninger, min fars slekt, i Israel, siden jeg skulle bli kongens svigersønn?»+
19 Men ved den tiden da Sauls datter Mẹrab skulle gis til David, var hun allerede blitt gitt til meholatitten+ Ạdriel+ som hustru.
20 Nå var Sauls datter Mịkal+ forelsket i David, og de gikk og fortalte det til Saul, og han syntes godt om saken.*
21 Og Saul sa: «Jeg skal gi henne til ham, så hun kan tjene som en snare for ham,+ og så filisternes hånd kan ramme ham.» Saul sa derfor til David: «Ved en av de to kvinnene* skal du i dag inngå en ekteskapsallianse med meg.»
22 Dessuten befalte Saul sine tjenere: «Tal til David i hemmelighet og si: ’Se, kongen har funnet behag i deg, og alle hans tjenere har fått deg kjær. Så inngå nå en ekteskapsallianse med kongen.’»
23 Og Sauls tjenere begynte å tale disse ord for Davids ører, men David sa: «Er det en lett sak i DERES øyne å inngå en ekteskapsallianse med kongen, all den tid jeg er en mann som sitter i små kår+ og er lite ansett?»+
24 Sauls tjenere fortalte ham da dette, idet de sa: «Med slike ord talte David.»
25 Da sa Saul: «Dette er hva dere skal si til David: ’Kongen ønsker ingen brudesum,+ men hundre forhuder+ av filisterne, for å hevne+ seg på kongens fiender.’» Men Saul hadde planlagt å felle David ved filisternes hånd.
26 Hans tjenere fortalte så disse ord til David, og David syntes godt om saken,* om å inngå en ekteskapsallianse+ med kongen, og dagene var ennå ikke utløpt.
27 David brøt derfor opp, og han og hans menn drog av sted og slo+ i hjel to hundre* mann blant filisterne, og David kom med forhudene+ deres og gav dem i fullt antall til kongen, for å inngå en ekteskapsallianse med kongen. Da gav Saul ham sin datter Mịkal til hustru.+
28 Og Saul så og visste at Jehova var med David.+ Og Mịkal, Sauls datter, elsket ham.*+
29 Og Saul følte nå enda større frykt for David, og Saul ble Davids fiende for alltid.+
30 Og filisternes fyrster+ pleide å dra ut, og det skjedde stadig, så ofte som de drog ut, at David handlet klokest+ av alle Sauls tjenere; og hans navn ble meget dyrebart.+
Fotnoter
^ Dvs. på felttog.
^ Bokst.: «filisteren», men brukt i kollektiv betydning. I LXXB mangler teksten fra 17:55 og hit.
^ Bokst.: «og saken (ordet) var rett i hans øyne».
^ «Ved en av de to kvinnene», T; M: «Ved to», dvs. denne andre gangen.
^ Bokst.: «og saken (ordet) var rett i Davids øyne».
^ «to hundre», MSyVg; LXX: «hundre».
^ «med David, og hele Israel elsket ham», LXX.
