1. Samuelsbok 24:1–22
24 Og det skjedde, så snart Saul kom tilbake etter å ha fulgt etter filisterne,+ at de kom og meldte fra til ham og sa: «Se, David er i En-Gẹdi-ødemarken.»+
2 Og Saul tok så ut tre tusen utvalgte menn+ fra hele Israel og drog av sted for å lete etter David+ og hans menn på de nakne klippene hvor fjellgeitene holder til.+
3 Omsider kom han til sauekveene av stein ved veien, og der var det en hule. Da gikk Saul inn for å gjøre sitt fornødne,*+ men David og hans menn satt i de innerste delene av hulen.+
4 Og Davids menn begynte å si til ham: «Dette er den dagen da Jehova sier til deg: ’Se, jeg gir din fiende i din hånd,+ og du skal gjøre med ham som det måtte synes godt i dine øyne.’»+ Da reiste David seg og skar i stillhet av fliken på Sauls ermeløse overkledning.
5 Men etterpå var det slik at Davids hjerte slo+ ham uten opphold fordi han hadde skåret av fliken på Sauls ermeløse overkledning.*
6 Han sa derfor til sine menn: «Det er utenkelig for meg, sett fra Jehovas synspunkt, at jeg skulle gjøre dette mot min herre, Jehovas salvede,*+ og rekke ut min hånd mot ham; for han er Jehovas salvede.»+
7 Med disse ordene spredte David så sine menn, og han tillot dem ikke å reise seg mot Saul.+ Saul på sin side reiste seg og gikk ut av hulen og begav seg videre på sin vei.
8 Deretter reiste David seg og gikk ut av hulen og ropte etter Saul, idet han sa: «Min herre+ konge!» Saul så seg da tilbake, og David bøyde seg så med ansiktet mot jorden+ og kastet seg ned.
9 Og David sa videre til Saul: «Hvorfor lytter du til menneskers ord,+ når de sier: ’Se, David søker å skade deg’?
10 Se, på denne dagen har dine øyne sett hvordan Jehova i dag gav deg i min hånd i hulen; og noen snakket om å drepe+ deg, men jeg syntes synd på deg og sa: ’Jeg rekker ikke ut min hånd mot min herre, for han er Jehovas salvede.’+
11 Og min far,+ se, ja, se fliken av din ermeløse overkledning i min hånd, for da jeg skar av fliken på din ermeløse overkledning, drepte jeg deg ikke. Vit og se at det ikke er noe ondt+ eller noe opprør i min hånd, og jeg har ikke syndet mot deg, mens du ligger på lur etter min sjel for å ta den.+
12 Måtte Jehova dømme mellom meg og deg;+ og Jehova skal på mine vegne ta hevn+ overfor deg, men min egen hånd skal ikke komme over deg.+
13 Som de gamles ordspråk sier: ’Fra de onde utgår det ondskap’,+ men min egen hånd skal ikke komme over deg.
14 Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund?+ En enkelt loppe?+
15 Og Jehova skal bli dommer, og han skal dømme mellom meg og deg, og han skal se, og han skal føre rettssaken+ for meg og dømme meg for å utfri meg av din hånd.»
16 Og det skjedde, så snart David var ferdig med å tale disse ord til Saul, at Saul sa: «Er det din røst, min sønn David?»+ Og Saul hevet sin røst og begynte å gråte.+
17 Og han sa videre til David: «Du er mer rettferdig enn jeg,+ for det er du som har gjort godt mot meg,+ og det er jeg som har gjort ondt mot deg.
18 Og du — du har i dag fortalt om det gode du har gjort i forbindelse med meg, idet Jehova overgav meg i din hånd+ og du ikke drepte meg.
19 Hvis nå en mann finner sin fiende, sender han ham da av sted på en god vei?+ Så skal Jehova selv lønne deg med godt,+ fordi du på denne dagen har gjort det mot meg.
20 Og nå, se, jeg vet godt at du uten tvil kommer til å herske som konge,+ og at Israels kongedømme med sikkerhet kommer til å bestå i din hånd.
21 Så sverg nå overfor meg ved Jehova+ at du ikke skal avskjære min ætt etter meg, og at du ikke skal utslette mitt navn fra min fars hus.»+
22 Da sverget David overfor Saul, og deretter drog Saul til sitt hjem.+ Men David og hans menn gikk opp til det vanskelig tilgjengelige stedet.+
Fotnoter
^ Bokst.: «for å dekke sine føtter».
^ «fliken på Sauls (hans) ermeløse overkledning», TLXXSyVg og 8 hebr. hss.; M: «Sauls flik».
^ «mot min herre, . . . salvede». Hebr.: la’dhonị limsjịach; gr.: toi kyrịoi mou toi khristoi; syr.: lemari lamsjicheh; lat.: dọmino mẹo chrịsto.
