2. Krønikebok 25:1–28
25 Tjuefem år gammel var Amạsja+ da han ble konge, og i tjueni år regjerte han i Jerusalem. Og hans mors navn var Jehoạddan;+ hun var fra Jerusalem.
2 Og han fortsatte å gjøre det som var rett i Jehovas øyne,+ men ikke med et helt+ hjerte.
3 Og det skjedde da kongedømmet, som hvilte på ham, var blitt sterkt, at han straks drepte+ dem av sine tjenere+ som hadde slått i hjel hans far kongen.+
4 Men sønnene deres lot han ikke lide døden; han handlet i samsvar med det som står skrevet i loven, i Moses’ bok,+ det som Jehova befalte, idet han sa: «Fedre skal ikke dø på grunn av sine sønner,+ heller ikke skal sønner dø på grunn av sine fedre;+ men de skal dø hver for sin egen synd.»+
5 Og Amạsja gikk i gang med å samle Juda og å la dem stille seg opp i samsvar med forfedrenes hus,+ etter tusenmannsførerne+ og etter hundremannsførerne+ for hele Juda og Bẹnjamin; og videre registrerte han dem fra tjueårsalderen+ og oppover, og til slutt fant han at de var tre hundre tusen utvalgte menn som drog ut i hæren, og som håndterte lanse+ og stort skjold.+
6 Dessuten leide han hundre tusen tapre veldige menn fra Israel for hundre talenter* sølv.
7 Og det kom en mann fra den sanne Gud+ til ham og sa: «Konge, la ikke Israels hær dra med deg, for Jehova er ikke med Israel,+ ikke med noen av Ẹfraims sønner.
8 Men dra selv av sted, gå til handling, vær modig med tanke på krigen.+ Den sanne Gud kunne få deg til å snuble framfor en fiende; for det finnes makt hos Gud* til å hjelpe+ og til å få til å snuble.»+
9 Da sa Amạsja+ til den sanne Guds mann: «Men hva er det å gjøre med hensyn til de hundre talentene som jeg har gitt til Israels tropper?»+ Til dette sa den sanne Guds mann: «Hos Jehova finnes det midler til å gi deg mye mer enn dette.»+
10 Derfor skilte Amạsja dem ut, altså de troppene som var kommet til ham fra Ẹfraim, for at de skulle dra til sitt eget sted. Men deres vrede blusset voldsomt opp mot Juda, så de vendte tilbake til sitt eget sted i brennende vrede.+
11 Men Amạsja fattet mot og førte så sine egne folk ut og drog til Saltdalen;+ og han tok til å slå i hjel Sẹ’irs+ sønner, ti tusen av dem.+
12 Og det var ti tusen som Judas sønner tok levende til fange. Deretter førte de dem til toppen av den steile klippen og kastet dem så ned fra toppen av den steile klippen; og de revnet, alle sammen.+
13 De som utgjorde den troppen som Amạsja hadde sendt tilbake, så de ikke fikk dra med ham i krigen,+ de begynte å gjøre innfall i Judas byer, fra Samạria+ helt til Bet-Họron,+ og de tok til å slå i hjel tre tusen av dem og å ta mye plyndringsgods.
14 Men det skjedde, da Amạsja var kommet tilbake etter å ha slått edomittene, at han nå hentet Sẹ’irs sønners guder+ og stilte dem opp for seg som guder,+ og dem begynte han å bøye seg framfor,+ og dem begynte han å frambringe offerrøyk for.+
15 Da ble Jehovas vrede opptent mot Amạsja, og derfor sendte han en profet til ham og sa til ham: «Hvorfor har du søkt+ dette folkets guder,+ som ikke utfridde sitt eget folk av din hånd?»+
16 Og det skjedde da han talte til ham, at kongen straks sa til ham: «Har vi gjort deg til kongens rådgiver?+ Hold opp, for din egen skyld.+ Hvorfor skulle de slå deg ned?» Da holdt profeten opp, men han sa: «Jeg vet i sannhet at Gud har besluttet å ødelegge deg,+ fordi du har gjort dette+ og ikke har lyttet til mitt råd.»+
17 Deretter holdt Amạsja, Judas konge, rådslagning og sendte bud til Jehọasj, sønn av Jehọakas, Jẹhus sønn, Israels konge,+ og sa: «Kom! La oss se hverandre i ansiktet.»*+
18 Da sendte Jehọasj, Israels konge, bud til Amạsja, Judas konge, og sa:+ «Det tornete ugresset som var på Libanon, det sendte bud til sederen som var på Libanon,+ og sa: ’Gi din datter til min sønn som hustru!’+ Men et av markens ville dyr+ som var på Libanon, kom forbi og trampet ned det tornete ugresset.
19 Du har sagt til deg selv: Se, du har slått Ẹdom.+ Og ditt hjerte+ har løftet deg opp så du kan vinne ære.+ Bli nå i ditt eget hus.+ Hvorfor skulle du innlate deg i strid i en ugunstig stilling+ og bli nødt til å falle, du og Juda med deg?»+
20 Men Amạsja lyttet ikke; det kom nemlig fra den sanne Gud,+ for at de skulle bli gitt i hans hånd, fordi de hadde søkt Ẹdoms guder.+
21 Jehọasj, Israels konge, drog da opp,+ og de begynte å se hverandre i ansiktet,+ han og Amạsja, Judas konge, ved Bet-Sjẹmesj,+ som hører til Juda.
22 Og Juda led til slutt nederlag foran Israel,+ så de la på flukt, hver til sitt telt.*+
23 Og Amạsja, Judas konge, sønn av Jehọasj, Jehọakas’ sønn, ham grep+ Jehọasj, Israels konge, ved Bet-Sjẹmesj. Deretter førte han ham til Jerusalem+ og laget en bresje i Jerusalems mur, fra Ẹfraim-porten+ helt til Hjørneporten,+ fire hundre alen.*
24 Og han tok* alt gullet og sølvet og alle gjenstandene som fantes i den sanne Guds hus hos Ọbed-Ẹdom,+ og skattene i kongens hus,+ samt gislene, og vendte så tilbake til Samạria.+
25 Og Amạsja,+ Jehọasjs sønn, Judas konge, levde enda femten år etter at Jehọasj,+ Jehọakas’ sønn, Israels konge, var død.+
26 Og Amạsjas øvrige anliggender, de første og de siste,+ se, står ikke de oppskrevet i Boken+ om Judas og Israels konger?+
27 Men fra den tiden da Amạsja vek av fra å følge Jehova, begynte de å danne en sammensvergelse+ mot ham i Jerusalem. Med tiden flyktet han til Lạkisj;+ men de sendte folk etter ham til Lạkisj og slo ham i hjel der.+
28 Så førte de ham av sted på hester+ og begravet ham hos hans forfedre i Judas by.*+
Fotnoter
^ Se tillegget, 8A.
^ «Gud», MVg; LXX: «Jehova».
^ El.: «La oss prøve krefter med hverandre.»
^ Bokst.: «sine telt».
^ Ca. 178 m.
^ «han tok», Sy; mangler i MLXXVg.
