2. Krønikebok 30:1–27
30 Og Hiskịa gikk i gang med å sende bud til hele Israel+ og Juda, og han skrev også brev til Ẹfraim+ og Manạsse,+ om at de skulle komme til Jehovas hus+ i Jerusalem for å holde påske+ for Jehova, Israels Gud.
2 Men kongen og hans fyrster+ og hele menigheten+ i Jerusalem besluttet å holde påsken i den andre måneden;+
3 de hadde nemlig ikke vært i stand til å holde den på det tidspunktet,+ for på den ene side var det ikke nok prester+ som hadde helliget seg, og på den annen side hadde ikke folket samlet seg i Jerusalem.
4 Og dette var rett i kongens øyne og i hele menighetens øyne.+
5 De besluttet derfor å la et opprop*+ gå gjennom hele Israel, fra Bẹ’er-Sjẹba+ til Dan,+ om at en skulle komme og holde påske for Jehova, Israels Gud, i Jerusalem; for i stort antall hadde de ikke gjort det,+ slik det står skrevet.+
6 Så drog da løperne+ av sted med brevene fra kongens og hans fyrsters+ hånd gjennom hele Israel og Juda, ja i samsvar med kongens bud, og sa: «Dere Israels sønner, vend om+ til Jehova, Abrahams, Isaks og Israels Gud,+ så han kan vende om til dem av dere som er tilbake, de som har unnsluppet+ Assyrias kongers hånd.+
7 Og bli ikke som DERES forfedre+ og som DERES brødre, som handlet troløst mot Jehova, deres forfedres Gud, slik at han gjorde dem til noe en forferdes over,+ slik som dere ser.
8 Gjør nå ikke nakken stiv,+ slik DERES forfedre gjorde. Gi plass for Jehova*+ og kom til hans helligdom,+ som han har helliget+ til uavgrenset tid, og tjen+ Jehova DERES Gud, så hans brennende vrede+ kan vende seg fra dere.
9 For når dere vender om+ til Jehova, vil DERES brødre og DERES sønner finne barmhjertighet+ hos dem som holder dem fanget, og få lov til å vende tilbake til dette landet;+ for Jehova DERES Gud er nådig+ og barmhjertig,+ og han kommer ikke til å vende ansiktet bort fra dere hvis dere vender om til ham.»+
10 Og løperne+ fortsatte, idet de drog fra by til by gjennom Ẹfraims+ og Manạsses land, helt til Sẹbulon; men folk gjorde hele tiden narr av dem og spottet dem.+
11 Bare enkeltpersoner+ fra Ạsjer og Manạsse og fra Sẹbulon ydmyket+ seg, slik at de kom til Jerusalem.
12 Den sanne Guds hånd viste seg også å være virksom i Juda for å gi dem ett hjerte+ til å handle etter kongens og fyrstenes bud+ i Jehovas sak.+
13 Og de begynte å samle seg i Jerusalem,+ et tallrikt folk, for å holde de usyrede brøds høytid+ i den andre+ måneden, en svært tallrik menighet.
14 Så reiste de seg og fjernet de altrene+ som var i Jerusalem, og alle røkelsesaltrene+ fjernet de og kastet dem så i Kẹdron-elvedalen.+
15 Deretter slaktet de påskeofferet+ på den fjortende dagen i den andre måneden; og prestene og levittene var blitt ydmyket, så de helliget+ seg og kom med brennofre til Jehovas hus.
16 Og de ble stående+ på sin plass, slik det var foreskrevet dem, i samsvar med den sanne Guds mann* Moses’ lov, og prestene+ stenket blodet som de tok imot av levittenes hånd.
17 For det var mange i menigheten som ikke hadde helliget seg; og levittene+ hadde ansvaret for slaktingen av påskeofrene+ for alle som ikke var rene, for å hellige dem til Jehova.
18 Det var nemlig et stort antall av folket, mange fra Ẹfraim+ og Manạsse,+ Jịssakar og Sẹbulon,+ som ikke hadde renset+ seg, for de spiste ikke påskemåltidet slik det står skrevet;+ men Hiskịa bad for dem,+ idet han sa: «Måtte Jehova, han som er god,+ bære over med
19 enhver som har beredt sitt hjerte+ til å søke den sanne Gud, Jehova, hans forfedres Gud, selv om han er uten den renselse som gjelder for det som er hellig.»+
20 Da lyttet Jehova til Hiskịa og helbredet folket.+
21 Så holdt da de av Israels sønner som befant seg i Jerusalem, de usyrede brøds høytid+ i sju dager med stor glede;+ og levittene+ og prestene+ frambar lovprisning til Jehova dag etter dag med kraftig lydende instrumenter, ja til Jehova.+
22 Videre talte Hiskịa til alle levittenes hjerte,*+ de som handlet med stor klokskap overfor Jehova.+ Og de spiste så av den fastsatte festens ofre i sju dager,+ idet de ofret fellesskapsofre+ og avla bekjennelse+ overfor Jehova, deres forfedres Gud.
23 Deretter besluttet hele menigheten+ å holde høytiden i sju dager til,+ og så holdt de den i sju dager med glede.
24 For Hiskịa selv, Judas konge, gav ett tusen okser og sju tusen sauer som bidrag+ til menigheten, og fyrstene+ på sin side gav ett tusen okser og ti tusen sauer som bidrag til menigheten; og prester+ fortsatte å hellige seg i stort antall.
25 Og hele Judas+ menighet og prestene og levittene+ og hele den menigheten som kom fra Israel,+ og de fastboende utlendingene*+ som kom fra Israels land,+ og de som bodde i Juda, fortsatte å glede seg.+
26 Og det ble stor glede i Jerusalem, for siden Salomos,+ Davids sønns, Israels konges, dager hadde det ikke skjedd noe slikt i Jerusalem.+
27 Til slutt reiste prestene, levittene, seg og velsignet+ folket; og deres røst ble hørt, slik at deres bønn nådde til hans hellige bolig, himlene.+
Fotnoter
^ Bokst.: «Gi Jehova hånden».
^ «den sanne Guds mann». Hebr.: ’isj-ha’Elohịm.
^ El.: «Videre talte Hiskia oppmuntrende til alle levittene».
^ El.: «og de midlertidige innbyggerne». Hebr.: wehaggerịm; LXXVg: «og proselyttene».
