2. Kongebok 11:1–21
11 Atạlja,+ Akạsjas+ mor, så nå at hennes sønn var død. Da stod hun opp og tilintetgjorde hele kongedømmets ætt.+
2 Men Jehosjẹba,+ kong Jehọrams datter, Akạsjas søster, tok Jehọasj,*+ Akạsjas sønn, og stjal ham blant kongens sønner som skulle slås i hjel, ja ham og hans amme, og førte ham inn i det indre rommet, sengekammeret, og de* holdt ham skjult+ for Atạljas ansikt, og han ble ikke slått i hjel.
3 Og han fortsatte å være gjemt hos henne i Jehovas hus i seks år, mens Atạlja regjerte over landet.+
4 Og i det sjuende året sendte Jehojạda+ bud og hentet så hundremannsførerne for den kariske+ livvakt og for løperne+ og førte dem til seg i Jehovas hus og sluttet en pakt+ med dem og lot dem sverge+ i Jehovas hus, og deretter viste han dem kongens sønn.
5 Videre befalte han dem og sa: «Dette er det som dere skal gjøre: En tredjedel av dere kommer inn på sabbaten og holder nøye vakt over kongens hus,+
6 og en tredjedel skal være ved Grunnvollporten,*+ og en tredjedel skal være ved porten bak løperne; og dere skal holde nøye vakt over huset+ etter tur.
7 Og det er to avdelinger av dere som alle går ut på sabbaten, og de skal holde nøye vakt over Jehovas hus for kongens skyld.
8 Og dere skal stille dere i en ring omkring kongen, hver med sine våpen i hånden; og enhver som går inn mellom rekkene, skal slås i hjel. Og bli værende hos kongen når han går ut og når han går inn.»
9 Og hundremannsførerne+ gikk i gang med å gjøre alt slik presten Jehojạda hadde befalt. De tok altså hver sine menn som kom inn på sabbaten,+ sammen med dem som gikk ut på sabbaten, og kom så inn til presten Jehojạda.
10 Presten gav nå hundremannsførerne de spydene og de rundskjoldene som hadde tilhørt kong David, og som var i Jehovas hus.+
11 Og løperne+ ble stående, hver med sine våpen i hånden, fra husets høyre side* helt til husets venstre side,* ved alteret+ og ved huset, hele veien rundt, nær kongen.
12 Så førte han kongens sønn+ ut og satte diademet+ og Vitnesbyrdet+ på ham, og dermed gjorde de* ham til konge+ og salvet ham.+ Og de begynte å klappe i hendene+ og si: «Leve kongen!»+
13 Da Atạlja hørte lyden av folket som løp av sted, kom hun straks til folket i Jehovas hus.+
14 Da så hun, og se, kongen stod ved søylen+ i samsvar med skikken, og førerne og trompetene*+ var hos kongen, og alt landets folk gledet seg+ og blåste i trompetene. Straks sønderrev Atạlja+ sine klær og begynte å rope: «Sammensvergelse! Sammensvergelse!»+
15 Men presten Jehojạda befalte hundremannsførerne, som var satt over den militære styrken,+ og sa til dem: «Før henne ut fra rekkenes midte, og la enhver som følger etter henne, bli henrettet* med sverdet!»+ For presten hadde sagt: «La henne ikke bli slått i hjel i Jehovas hus.»
16 Da la de hånd på henne, og hun kom på den veien som går gjennom hesteinngangen+ til kongens hus,+ og der ble hun slått i hjel.+
17 Så sluttet Jehojạda en pakt+ mellom Jehova+ og kongen+ og folket, om at de skulle vise seg å være Jehovas folk — og også mellom kongen og folket.+
18 Deretter kom alt landets folk til Bạ’als hus og rev ned hans altere;+ og hans bilder knuste de fullstendig,+ og Mạttan,+ Bạ’als prest, drepte de foran altrene.+
Og presten satte så tilsynsmenn* over Jehovas hus.+
19 Videre tok han hundremannsførerne og den kariske+ livvakt og løperne+ og alt landets folk, for at de skulle føre kongen ned fra Jehovas hus; og de kom etter hvert på den veien som går gjennom løpernes port+ til kongens hus; og han begynte å sitte på kongenes trone.+
20 Og alt landets folk fortsatte å glede seg;+ og byen hadde ro, og Atạlja hadde de slått i hjel med sverdet ved kongens hus.*+
21 Sju år gammel var Jehọasj*+ da han begynte å regjere.+
Fotnoter
^ «de», M; LXXSyVg: «hun».
^ Bokst.: «fra husets høyre skulder», dvs. sørsiden, når man stod vendt mot øst.
^ Bokst.: «til husets venstre skulder», dvs. nordsiden, når man stod vendt mot øst.
^ «de», MSyVg; LXX: «han».
^ El.: «og de rette trompetene». Hebr.: wehachatsotserọth; forskjellig fra sjofạr, som var et krumt dyrehorn. Se fotn. til 4Mo 10:2.
^ «la . . . bli henrettet». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
^ Hebr.: pequddọth, flt. av pequddạh. Det hebr. substantivet betegner det å føre tilsyn, et tilsynsembete, men er her gjengitt med «tilsynsmenn», dvs. personer som fører tilsyn.
^ I MLXX slutter kap. 11 her.
^ Hebr.: Jeho’ạsj.
