2. Kongebok 9:1–37
9 Og profeten Elịsja kalte til seg en av profetsønnene+ og sa så til ham: «Spenn beltet om hoftene+ og ta denne flasken*+ med olje i hånden og gå til Rạmot-Gịlead.+
2 Når du er kommet dit, så se deg om der etter Jẹhu,+ sønn av Jehọsjafat, Nịmsjis sønn; og du skal gå inn og få ham til å reise seg fra sine brødres midte og føre ham inn i det innerste rommet.+
3 Og du skal ta flasken med olje og helle den ut over hans hode+ og si: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Jeg salver+ deg herved til konge+ over Israel.»’ Og du skal åpne døren og flykte og ikke vente.»
4 Og tjeneren, profetens tjener, begav seg i vei til Rạmot-Gịlead.
5 Da han kom dit, se, da satt førerne for den militære styrken der. Han sa nå: «Jeg har et ord til deg,+ fører.» Jẹhu sa da: «Til hvem av alle oss?» Til det sa han: «Til deg, fører.»
6 Dermed reiste han seg og gikk inn i huset; og han begynte å helle oljen ut over hans hode og å si til ham: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Jeg salver deg herved til konge+ over Jehovas folk,+ det vil si over Israel.
7 Og du skal slå i hjel din herre Ạkabs hus, og jeg skal hevne+ mine tjenere profetenes blod* og alle Jehovas tjeneres blod og kreve det av Jẹsabels hånd.+
8 Og hele Ạkabs hus skal gå til grunne; og jeg skal avskjære fra Ạkab+ enhver som urinerer mot en vegg,*+ og enhver hjelpeløs og verdiløs*+ i Israel.
9 Og jeg skal gjøre Ạkabs hus som Jerọboams,+ Nẹbats sønns, hus og som Bạsjas,+ Akịjas sønns, hus.
10 Og Jẹsabel kommer hundene til å ete+ opp på Jịsre’els jordstykke, og det vil ikke være noen som begraver henne.’» Deretter åpnet han døren og la på flukt.+
11 Hva Jẹhu angår, så gikk han ut til sin herres tjenere, og de begynte å si til ham: «Står alt bra til?+ Hvorfor kom denne vettløse+ mannen inn til deg?» Men han sa til dem: «Dere kjenner jo selv mannen og vet hvordan han snakker.»
12 Men de sa: «Det er løgn! Vi ber deg, fortell oss det.» Da sa han: «Slik og slik talte han til meg, idet han sa: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Jeg salver deg herved til konge over Israel.»’»+
13 Da skyndte de seg å ta hver sin kledning+ og legge den under ham på de bare trinnene, og de begynte å blåse i hornet+ og si: «Jẹhu er blitt konge!»+
14 Og Jẹhu,+ sønn av Jehọsjafat, Nịmsjis sønn,+ begynte å danne en sammensvergelse+ mot Jehọram.*
Nå var det slik at Jehọram hadde holdt vakt ved Rạmot-Gịlead,+ han og hele Israel, på grunn av Hạsael,+ Syrias konge.
15 Senere vendte kong Jehọram+ tilbake for å bli helbredet i Jịsre’el+ for de sårene som syrerne hadde tilføyd ham da han kjempet mot Hạsael, Syrias konge.+
Jẹhu sa nå: «Hvis DERES sjel samtykker,*+ så la ingen slippe ut av byen, slik at han kan gå og fortelle det i Jịsre’el.»
16 Og Jẹhu kjørte av sted og begav seg til Jịsre’el; for Jehọram lå der, og Akạsja,*+ Judas konge, hadde dratt ned for å se til Jehọram.
17 Og vaktmannen+ stod på tårnet+ i Jịsre’el,+ og han fikk se Jẹhus bølgende flokk av menn idet han kom, og han sa straks: «Jeg ser en bølgende flokk av menn.» Da sa Jehọram: «Ta en rytter og send ham av sted for å møte dem, og la ham si: ’Er det fred?’»+
18 Dermed drog en rytter av sted til hest for å møte ham og sa: «Dette er hva kongen har sagt: ’Er det fred?’» Men Jẹhu sa: «Hva har du med ’fred’ å gjøre?*+ Snu om og følg etter meg!»
Og vaktmannen+ rapporterte videre og sa: «Sendebudet kom fram til dem, men han har ikke vendt tilbake.»
19 Da sendte han en annen rytter av sted til hest, og da han kom fram til dem, sa han så: «Dette er hva kongen har sagt: ’Er det fred?’» Men Jẹhu sa: «Hva har du med ’fred’ å gjøre?+ Snu om og følg etter meg!»
20 Og vaktmannen rapporterte videre og sa: «Han kom fram til dem, men han har ikke vendt tilbake; og måten å kjøre på er som Jẹhus,+ Nịmsjis sønnesønns,*+ måte å kjøre på, for han kjører som en galning.»+
21 Da sa Jehọram: «Spenn for!»+ Dermed spente de for stridsvognen hans, og Jehọram, Israels konge, og Akạsja,+ Judas konge, drog ut, hver i sin egen stridsvogn. De drog ut for å møte Jẹhu, og de traff ham på jisre’elitten Nạbots jordstykke.+
22 Og det skjedde da Jehọram så Jẹhu, at han straks sa: «Er det fred, Jẹhu?» Men han sa: «Hvordan kan det være fred+ så lenge din mor Jẹsabels utuktshandlinger+ og hennes mange trolldomskunster fortsetter?»+
23 Straks svingte Jehọram vognen med sine hender for å flykte og sa til Akạsja: «Det er svik,+ Akạsja!»
24 Men Jẹhu tok en bue+ i sin hånd og skjøt så Jehọram mellom armene, slik at pilen gikk ut gjennom hjertet hans, og han sank sammen i stridsvognen sin.+
25 Han sa nå til Bịdkar,* sin adjutant:+ «Løft ham opp; kast ham inn på jisre’elitten Nạbots markstykke;+ for husk: Jeg og du kjørte med hestespann bak hans far Ạkab, og Jehova selv kom med dette utsagnet+ mot ham:
26 ’«Sannelig, i går så jeg Nạbots blod+ og hans sønners blod,»+ lyder Jehovas utsagn, «og jeg skal visselig gjengjelde+ deg på dette jordstykket,» lyder Jehovas utsagn.’ Så løft ham nå opp; kast ham inn på jordstykket i samsvar med Jehovas ord.»+
27 Og Akạsja,+ Judas konge, så det og la på flukt langs veien til hagehuset.+ (Senere* satte Jẹhu etter ham og sa: «Ham også! SLÅ ham ned!» Da slo de ham ned* mens han var i vognen, på veien opp til Gur, som ligger ved Jịbleam.+ Og han flyktet videre til Megịddo+ og døde så der.+
28 Da førte hans tjenere ham i en vogn til Jerusalem, og så begravet de ham i hans grav hos hans forfedre i Davidsbyen.+
29 Og det var i Jehọrams,+ Ạkabs sønns, ellevte år at Akạsja+ var blitt konge over Juda.)
30 Til slutt kom Jẹhu til Jịsre’el,+ og Jẹsabel+ fikk høre det. Og hun gav seg til å sminke+ øynene med svart sminke og å pynte seg på hodet,+ og deretter så hun ned fra vinduet.+
31 Og Jẹhu kom inn gjennom porten. Hun sa nå: «Gikk det bra med Sịmri,+ som drepte sin herre?»
32 Da løftet han ansiktet mot vinduet og sa: «Hvem er med meg? Hvem?»+ Straks så to—tre hoffmenn+ ned på ham.
33 Så sa han: «La henne falle!»+ Da lot de henne falle, og noe av hennes blod sprutet på veggen og på hestene; og så tråkket+ han på henne.*
34 Deretter gikk han inn og spiste og drakk, og så sa han: «Jeg ber dere, ta dere av denne forbannede+ og begrav henne; hun er jo kongedatter.»+
35 Da de gikk for å begrave henne, fant de ikke annet av henne enn hodeskallen og føttene og håndflatene.+
36 Da de vendte tilbake og fortalte ham det, sa han videre: «Det er Jehovas ord, som han talte ved+ sin tjener tisjbitten Elịa,* idet han sa: ’På Jịsre’els jordstykke kommer hundene til å ete opp Jẹsabels kjøtt.+
37 Og Jẹsabels døde kropp vil sannelig bli som gjødsel+ på markens overflate på Jịsre’els jordstykke, så de ikke kan si: «Dette er Jẹsabel.»’»+
Fotnoter
^ El.: «denne lille krukken», en leirkrukke.
^ Flt. på hebr.
^ «som urinerer mot en vegg». Et hebr. idiom for personer av hankjønn; uttrykker forakt.
^ Bokst.: «en som er holdt tilbake, og en som er sluppet fri (forlatt)». Se fotn. til 5Mo 32:36, «bare en hjelpeløs og verdiløs».
^ Bokst.: «Hvis det er DERES sjel».
^ Bokst.: «Hva [er det] for deg og for fred?» Se tillegget, 7B.
^ Bokst.: «sønns».
^ «Bidkar», M; Sy: «Ben-Deker».
^ Se 2Kr 22:7–9.
^ «Da slo de ham ned», SyVgc; mangler i M.
^ Sannsynligvis ved å la hestene tråkke på henne.
