2. Korinter 10:1–18
10 Men jeg selv, Paulus, ber dere inntrengende ved KRISTI mildhet+ og vennlighet,*+ jeg som riktignok i det ytre er uanselig+ blant dere, mens jeg er modig overfor dere når jeg er fraværende.+
2 Ja, jeg ber om at jeg, når jeg er nærværende, ikke må gå modig fram med den tillit hvormed jeg har tenkt å treffe modige tiltak+ mot noen som vurderer oss som om vi vandret etter det vi er i kjødet.
3 For selv om vi vandrer i kjødet,+ fører vi ikke krig* etter det vi er i kjødet.+
4 Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige,+ men mektige ved Gud+ til å rive ned sterkt befestede ting.
5 For vi river ned resonnementer og enhver høyde som er reist opp mot kunnskapen om Gud;+ og vi fører enhver tanke i fangenskap for å gjøre den lydig mot KRISTUS;
6 og vi holder oss rede til å tildele straff for enhver ulydighet,+ så snart DERES egen lydighet er blitt fullendt.+
7 Dere ser på tingene etter deres ytre.+ Hvis noen har den tillit til seg selv at han hører Kristus til, la ham da igjen ta dette i betraktning for seg selv, at liksom han hører Kristus til, så gjør vi det også.+
8 For selv om jeg skulle rose meg+ litt for mye av den myndighet som Herren har gitt oss til å bygge dere opp og ikke til å bryte dere ned,+ ville jeg ikke bli gjort til skamme,
9 for at det ikke skal se ut som om jeg vil skremme dere med brevene mine.
10 De sier jo: «Brevene hans er vektige og kraftfulle, men hans personlige nærvær* er svakt+ og hans tale ikke verd å akte på.»+
11 La et slikt menneske ta dette i betraktning: at som vi er i ord gjennom brev når vi er fraværende, slik skal vi også være i handling når vi er nærværende.+
12 For vi våger ikke å regne oss blant eller sammenligne oss med noen av dem som anbefaler seg selv.+ Når de måler seg med seg selv og sammenligner seg med seg selv, har de virkelig ingen forstand.+
13 Vi for vår del vil ikke rose oss ut over våre anviste grenser,+ men i samsvar med grensen for det distrikt som Gud har tildelt oss etter mål, idet han har latt det nå endog så langt som til dere.+
14 Vi strekker oss virkelig ikke for langt, som om vi ikke hadde nådd fram til dere, for vi var de første som kom endog så langt som til dere og forkynte det gode budskap om KRISTUS.+
15 Nei, vi roser oss ikke ut over våre anviste grenser, av en annens strev,+ men vi har det håp at vi, etter hvert som DERES tro vokser,+ skal bli gjort store blant dere med hensyn til vårt distrikt.+ Da vil vi bre oss enda mer,
16 for å forkynne det gode budskap for landene bortenfor dere,+ så vi ikke skal rose oss i en annens distrikt, hvor tingene allerede er forberedt.
17 «Men den som roser seg, la ham rose seg i Jehova.»*+
18 For det er ikke den som anbefaler seg selv, som er godkjent,+ men den som Jehova*+ anbefaler.+
Fotnoter
^ El.: «rimelighet». Bokst.: «ettergivenhet; føyelighet». Gr.: epieikịas; lat.: modẹstiam.
^ «fører vi ikke krig». Bokst.: «utfører vi ikke krigstjeneste (militærtjeneste)». Gr.: ou . . . strateuọmetha; lat.: non . . . militạmus.
^ Se tillegget, 5B.
^ Se tillegget, 1D.
^ Se tillegget, 1D.
