2. Mosebok 11:1–10
11 Og Jehova sa videre til Moses: «Én plage til skal jeg føre over farao og Egypt. Deretter kommer han til å sende dere bort herfra.+ Når han sender dere bort for godt, kommer han formelig til å drive dere ut herfra.+
2 Si nå for folkets ører at de skal be, hver mann sin venn og hver kvinne sin venninne,* om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull.»+
3 Så lot Jehova folket finne velvilje for egypternes øyne.+ Mannen Moses var dessuten meget stor i Egypts land, i faraos tjeneres øyne og i folkets øyne.+
4 Og Moses sa så: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Omkring midnatt går jeg midt gjennom Egypt,+
5 og alle førstefødte+ i Egypts land skal dø, fra den førstefødte sønn av farao som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av tjenestekvinnen som er ved håndkvernen, og alle førstefødte blant husdyrene.+
6 Og det skal i sannhet lyde et stort skrik i hele Egypts land som det hittil aldri har lydt maken til, og som det aldri vil bli framkalt maken til igjen.+
7 Men ikke en hund kommer til å bevege tungen ivrig* mot noen av Israels sønner, verken mot mennesker eller mot husdyr;+ så dere kan vite at Jehova kan gjøre forskjell på egypterne og Israels sønner.’*+
8 Og alle disse dine tjenere skal visselig komme ned til meg og kaste seg ned for meg+ og si: ’Dra, du og hele folket som følger i dine spor.’ Og deretter skal jeg dra ut.» Dermed gikk han ut fra farao i brennende vrede.
9 Da sa Jehova til Moses: «Farao kommer ikke til å høre på dere,+ for at mine mirakler skal økes i Egypts land.»+
10 Og Moses og Aron gjorde alle disse miraklene framfor farao;+ men hver gang lot Jehova faraos hjerte bli forherdet, slik at han ikke sendte Israels sønner bort fra sitt land.+
Fotnoter
^ «venn . . . venninne». El.: «nabo . . . nabokone».
^ «ikke en hund kommer til å snerre med tungen», LXX; Vg: «ikke en hund kommer til å gjø». Jf. Jos 10:21.
^ «Israels sønner». El.: «israelittene».
