2. Mosebok 2:1–25
2 I mellomtiden gikk en mann av Levis hus bort og tok en Levis datter til ekte.+
2 Og kvinnen ble gravid og fødte en sønn. Da hun så hvor vakker han var, holdt hun ham skjult+ i tre månemåneder.+
3 Da hun ikke lenger kunne skjule ham,+ tok hun en kiste* av papyrus til ham og smurte den inn med asfalt og bek+ og la barnet i den og satte den i sivet+ ved bredden av Nilen.
4 Hans søster stilte seg så et stykke unna for å finne ut hva som ville bli gjort med ham.+
5 Etter en stund kom faraos datter ned for å bade i Nilen, og tjenestepikene hennes gikk langsmed Nilen. Og hun fikk se kisten midt inne i sivet. Straks sendte hun slavekvinnen sin for å hente den.+
6 Da hun åpnet den, fikk hun se barnet, og se, gutten gråt. Da følte hun medynk med ham,+ skjønt hun sa: «Dette er et av hebreernes barn.»
7 Så sa hans søster til faraos datter: «Skal jeg gå og tilkalle en amme for deg blant de hebraiske kvinnene, så hun kan amme barnet for deg?»
8 Faraos datter sa da til henne: «Gå av sted!» Den unge piken gikk straks og kalte på barnets mor.+
9 Faraos datter sa så til henne: «Ta dette barnet med deg og am det for meg, og jeg skal selv gi deg din lønn.»+ Kvinnen tok da barnet og ammet det.
10 Og barnet vokste opp. Så førte hun ham til faraos datter, slik at han ble som en sønn for henne;+ og hun gav ham navnet Moses* og sa: «Det er fordi jeg har dratt ham opp av vannet.»+
11 Nå skjedde det i de dager, da Moses var i ferd med å bli voksen,* at han gikk ut til sine brødre for å se på de byrder de bar;+ og han fikk se en egypter som slo en hebreer, en av hans brødre.+
12 Han vendte seg da hit og dit og så at ingen var i sikte. Så slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden.+
13 Han gikk imidlertid ut dagen etter, og se, det var to hebraiske menn som sloss. Han sa da til ham som hadde urett: «Hvorfor slår du din neste?»+
14 Til dette sa han: «Hvem har satt deg til å være fyrste og dommer over oss?+ Har du tenkt å drepe meg,* akkurat som du drepte egypteren?»*+ Moses ble nå redd og sa: «Sannelig, det er blitt kjent!»+
15 Senere fikk farao høre om dette, og han forsøkte å drepe Moses;+ men Moses flyktet+ fra farao for å bo i* Mịdjans+ land; og han satte seg ved en brønn.
16 Nå hadde presten+ i Mịdjan sju døtre, og de kom som vanlig og drog opp vann og fylte rennene for å vanne sin fars småfe.+
17 Og hyrdene kom som vanlig og drev dem bort. Da reiste Moses seg og hjalp kvinnene* og gav småfeet deres vann.+
18 Da de så kom hjem til Rẹ’uel,+ sin far, utbrøt han: «Hvordan har det seg at dere er kommet så snart hjem i dag?»
19 Til det sa de: «En egypter+ utfridde oss av hyrdenes hånd, og dessuten drog han opp vann for oss, så han kunne vanne småfeet.»
20 Da sa han til døtrene sine: «Men hvor er han? Hvorfor har dere latt mannen bli igjen? Be ham komme, så han kan få spise brød.»*+
21 Etter dette viste Moses seg villig til å bo hos mannen, og han gav sin datter Sippọra+ til Moses.
22 Senere fødte hun en sønn, og han gav ham navnet Gẹrsjom,*+ for, sa han: «En fastboende utlending er jeg blitt i et fremmed land.»+
23 Og det skjedde i løpet av disse mange dagene at Egypts konge til slutt døde,+ men Israels sønner fortsatte å sukke på grunn av slavearbeidet og å utstøte klagerop,+ og deres rop om hjelp steg stadig opp til den sanne Gud på grunn av slavearbeidet.+
24 Med tiden hørte+ Gud deres stønn,+ og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.+
25 Gud så da til Israels sønner, og Gud la merke til det som skjedde.*
Fotnoter
^ El.: «ark». Hebr.: tẹvath (av tevạh).
^ Betyr «dratt opp (dvs. reddet opp av vannet)». Se Josefus, Jewish Antiquities (Jødenes oldtidshistorie), bok II, kap. 9, avsn. 6.
^ El.: «sterk».
^ Bokst.: «Taler du om å drepe meg?» Hebr.: halhorghẹni ’attạh ’omẹr?
^ «for å bo i», M; Sy: «og han drog til».
^ El.: «og frelste (reddet) kvinnene». Bokst.: «og frelste (reddet) dem [hunkj. på hebr.]». Hebr.: wajjosji‛ạn; første forekomst av det hebr. verbet som betyr «frelse; redde»; her med Moses som den handlende person.
^ El.: «spise et måltid».
^ Betyr «en fastboende utlending der».
^ M lyder bokst.: «og Gud la merke til (gav akt)»; Vg: «og han la merke til dem»; LXX: «og han ble kjent for dem».
