2. Mosebok 3:1–22
3 Og Moses ble hyrde for småfeet til Jẹtro,+ presten i Mịdjan, som han var svigersønn til.*+ Mens han drev småfeet mot vestsiden av ødemarken, kom han til slutt til den sanne Guds fjell,+ til Họreb.+
2 Da viste Jehovas* engel seg for ham i en flammende ild midt i en tornebusk.+ Og mens han så på, se, da brant tornebusken med ilden, og likevel ble tornebusken ikke fortært.
3 Da sa Moses: «La meg bare bøye av så jeg kan se nærmere på dette storslåtte fenomenet, hvorfor tornebusken ikke brenner opp.»+
4 Da Jehova* så at han bøyde av for å se nærmere på dette, ropte Gud straks til ham midt inne fra tornebusken og sa: «Moses! Moses!» Da sa han: «Her er jeg.»+
5 Så sa han: «Kom ikke hit bort. Dra sandalene av dine føtter, for det sted du står på, er hellig grunn.»+
6 Og han sa videre: «Jeg er din fars* Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.»+ Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se på den sanne Gud.*
7 Og Jehova tilføyde: «Jeg har virkelig sett nøden hos mitt folk, som er i Egypt, og jeg har hørt deres rop på grunn av dem som driver dem til arbeidet; for jeg kjenner godt til de smerter de lider.+
8 Og jeg skal nå stige ned for å utfri dem av egypternes hånd+ og for å føre dem opp fra det landet til et land som er godt og vidstrakt, til et land som flyter med melk og honning,+ til kanaaneernes og hetittenes og amorittenes og perisittenes og hevittenes og jebusittenes område.+
9 Og nå, se, Israels sønners rop har nådd meg, og jeg har også sett den undertrykkelse egypterne undertrykker dem med.+
10 Så kom nå og la meg sende deg til farao, og før mitt folk, Israels sønner, ut av Egypt.»+
11 Men Moses sa til den sanne Gud: «Hvem er jeg, siden jeg skulle gå til farao, og siden jeg må føre Israels sønner ut av Egypt?»+
12 Til dette sa han: «Fordi jeg skal vise meg å være med deg;+ og dette er det tegn du skal ha på at det er jeg som har sendt deg:+ Etter at du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene* den sanne Gud på dette fjellet.»+
13 Moses sa likevel til den sanne Gud: «Sett at jeg nå kommer til Israels sønner og jeg sier til dem: ’DERES forfedres Gud har sendt meg til dere’, og de sier til meg: ’Hva er hans navn?’+ Hva skal jeg da si til dem?»
14 Da sa Gud til Moses: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.»*+ Og han tilføyde: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.’»+
15 Da sa Gud enda en gang til Moses:
«Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’Jehova, DERES forfedres Gud, Abrahams Gud,+ Isaks Gud+ og Jakobs Gud,+ har sendt meg til dere.’ Dette er mitt navn til uavgrenset tid,*+ og dette er mitt minnenavn* fra generasjon til generasjon.+
16 Gå av sted; og du skal samle Israels eldste,* og du skal si til dem: ’Jehova, DERES forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg+ og sagt: «Jeg vil sannelig rette min oppmerksomhet+ mot dere og mot det som blir gjort mot dere i Egypt.
17 Og derfor sier jeg: Jeg skal føre dere opp fra den nød+ egypterne påfører dere, til kanaaneernes og hetittenes og amorittenes+ og perisittenes og hevittenes og jebusittenes land,+ til et land som flyter med melk og honning.»’+
18 Og de skal visselig lytte til din røst,+ og du skal gå til Egypts konge, du og Israels eldste, og dere skal si til ham: ’Jehova, hebreernes+ Gud, har satt seg i forbindelse med oss,+ og nå vil vi gjerne dra tre dagsreiser ut i ødemarken,* og vi vil ofre til Jehova vår Gud.’+
19 Og jeg — jeg vet godt at Egypts konge ikke kommer til å gi dere lov til å dra uten ved en sterk hånd.+
20 Og jeg vil måtte rekke ut min hånd+ og slå Egypt med alle mine underfulle gjerninger som jeg skal gjøre i dets midte; og deretter kommer han til å sende dere ut.+
21 Og jeg vil la dette folket finne velvilje for egypternes øyne; og når dere drar av sted, skal det i sannhet vise seg at dere ikke drar tomhendt.+
22 Og hver kvinne skal be sin nabokone og kvinnen som bor som fremmed i hennes hus, om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kapper, og dere skal legge dem på DERES sønner og DERES døtre; og dere skal ta bytte fra egypterne.»+
Fotnoter
^ El.: «Jetro, . . . hans svigerfar».
^ Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
^ «din fars», MLXXSyVg; Sam: «dine fedres».
^ Se tillegget, 1F.
^ «skal dere tjene (tilbe)». Hebr.: ta‛avdhụn; gr.: latreusete, «skal dere yte . . . hellig tjeneste». Se KBL, s. 671, som for verbet ‛avạdh oppgir betydningen «tjene (tilbe) en gud». Se også fotn. til Mt 4:10, «du skal yte hellig tjeneste».
^ «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.» Hebr.: אֶהְיֶה אֲשֶׁר אֶהְיֶה (’ehjẹh ’asjẹr ’ehjẹh), den måten Gud beskriver seg selv på. Leeser: «JEG VIL VÆRE DET JEG VIL VÆRE»; Rotherham: «Jeg Skal Bli hva som helst jeg ønsker.» Gr.: Egọ eimi ho on, «Jeg er Den værende», el.: «Jeg er Den eksisterende»; lat.: ẹgo sum qui sum, «Jeg er den jeg er». ’Ehjẹh er en form av det hebr. verbet hajạh, «bli; vise seg å være», nemlig imperfektum, 1. person ent., og betyr «jeg skal bli» el. «jeg skal vise meg å være». Gud sikter ikke til at han eksisterer i kraft av seg selv, men til hva han har i sinne å bli overfor andre. Jf. fotn. til 1Mo 2:4, «Jehova», der det blir vist at en form av det beslektede hebr. verbet hawạh ligger til grunn for Guds navn.
^ «mitt navn til uavgrenset tid». El.: «mitt navn til evig tid». Hebr.: sjemị le‛olạm. Jf. fotn. til 1Mo 21:33.
^ «mitt minnenavn». El.: «det navn jeg skal huskes ved». Bokst.: «mitt minne; det jeg skal huskes ved». Hebr.: zikhrị; lat.: memoriạle mẹum.
^ El.: «eldre menn».
^ El.: «dra ut i ødemarken, en reise som vil ta tre dager».
