2. Mosebok 4:1–31
4 Moses svarte imidlertid og sa: «Men sett at de ikke tror meg og ikke lytter til min røst+ fordi de sier: ’Jehova har ikke vist seg for deg.’»
2 Da sa Jehova til ham: «Hva er det du har i hånden?» Og han sa: «En stav.»+
3 Så sa han: «Kast den på jorden.» Da kastet han den på jorden, og den ble til en slange;+ og Moses begynte å flykte fra den.
4 Jehova sa nå til Moses: «Rekk ut din hånd og grip den i halen.» Han rakte da ut hånden og grep fatt i den, og den ble til en stav i hånden hans.
5 «For at,» sa han, «de skal tro at Jehova, deres forfedres Gud,+ Abrahams Gud,+ Isaks Gud+ og Jakobs Gud,+ har vist seg for deg.»+
6 Så sa Jehova videre til ham: «Jeg ber deg, stikk din hånd inn i brystfolden på din kledning.» Han stakk da hånden inn i brystfolden på sin kledning. Da han drog den ut, se, da var hånden angrepet av spedalskhet og var som snø!+
7 Han sa så: «Stikk din hånd tilbake i brystfolden på din kledning.» Han stakk da hånden tilbake i brystfolden på sin kledning. Da han drog den ut av brystfolden på sin kledning, se, da var den igjen blitt som resten av hans kjøtt!+
8 «Og det skal skje,» sa han, «at hvis de ikke tror deg og ikke lytter til det første tegnets røst, så kommer de i alle fall til å tro det siste tegnets røst.+
9 Men hvis de ikke engang tror disse to tegnene og ikke lytter til din røst,+ da skal du ta noe vann fra Nilen og helle det ut på det tørre land; og det vannet som du tar fra Nilen, skal visselig, ja i sannhet, bli til blod på det tørre land.»+
10 Moses sa nå til Jehova:* «Ha meg unnskyldt, Jehova, men jeg er ingen veltalende mann; jeg var det ikke i går og ikke før det og er det heller ikke etter at du har talt til din tjener, for jeg er sen med munnen og sen med tungen.»+
11 Da sa Jehova til ham: «Hvem har gitt mennesket munn, og hvem gjør stum eller døv eller klartseende eller blind? Er det ikke jeg, Jehova?+
12 Så gå nå; og jeg skal selv vise meg å være med din munn, og jeg vil lære deg det du bør si.»+
13 Men han sa: «Ha meg unnskyldt, Jehova,* men jeg ber deg: Send bud ved dens hånd som du kommer til å sende.»*
14 Da ble Jehovas vrede opptent mot Moses, og han sa: «Er ikke levitten Aron din bror?+ Jeg vet at han virkelig kan tale. Og se, han er dessuten på vei ut for å møte deg. Når han ser deg, vil han sannelig glede seg i sitt hjerte.+
15 Og du skal tale til ham og legge ordene i hans munn;+ og jeg skal selv vise meg å være med din munn og hans munn,+ og jeg vil lære dere hva dere skal gjøre.+
16 Og han skal tale til folket for deg; og det skal skje at han skal tjene som munn for deg,+ og du skal tjene som Gud* for ham.+
17 Og denne staven skal du ta i din hånd, så du kan gjøre tegnene med den.»+
18 Så gikk Moses, og han vendte tilbake til Jẹtro,* sin svigerfar, og sa til ham:+ «Jeg vil gjerne få dra av sted og vende tilbake til mine brødre som er i Egypt, så jeg kan se om de fortsatt er i live.»+ Da sa Jẹtro til Moses: «Gå i fred.»+
19 Deretter sa Jehova til Moses i Mịdjan: «Gå av sted, vend tilbake til Egypt, for alle de menn som jaget din sjel,* er døde.»+
20 Da tok Moses sin hustru og sine sønner og lot dem ri på et esel, og han gav seg på vei tilbake til Egypts land. Moses tok dessuten den sanne Guds stav i hånden.+
21 Og Jehova sa videre til Moses: «Når du har dratt av sted og er vendt tilbake til Egypt, se da til at du virkelig gjør alle de mirakler som jeg har gitt i din hånd, framfor farao.+ Men jeg skal la hans hjerte bli forherdet;*+ og han kommer ikke til å sende folket bort.+
22 Og du skal si til farao: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Israel er min sønn, min førstefødte.+
23 Og jeg sier deg: Send min sønn bort, så han kan tjene meg.* Men skulle du nekte å sende ham bort, se, da dreper jeg din sønn, din førstefødte.»’»+
24 Nå skjedde det på veien, på overnattingsstedet,+ at Jehova* kom imot ham+ og søkte en måte å slå ham i hjel på.+
25 Til slutt tok Sippọra+ en flintstein og skar av sin sønns forhud+ og lot den røre ved hans føtter og sa: «Det er fordi du er en blodbrudgom* for meg.»*
26 Så slapp han ham. Den gang sa hun: «En blodbrudgom», på grunn av omskjærelsen.*
27 Da sa Jehova til Aron: «Gå og møt Moses i ødemarken.»+ Dermed gikk han og møtte ham på den sanne Guds fjell+ og kysset ham.
28 Og Moses fortalte så Aron om alle ordene fra Jehova, som hadde sendt ham,+ og om alle de tegn som han hadde befalt ham å gjøre.*+
29 Deretter gikk Moses og Aron og samlet alle de eldste blant Israels sønner.+
30 Så talte Aron alle de ord som Jehova hadde talt til Moses,+ og han gjorde tegnene+ for øynene på folket.
31 Da trodde folket.+ Da de hørte at Jehova hadde vendt sin oppmerksomhet+ mot Israels sønner, og at han hadde sett deres nød,+ da bøyde de seg og kastet seg ned.+
Fotnoter
^ Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
^ El.: «Send bud ved en annen, hvem du enn vil sende.»
^ «som Gud». Hebr.: le’lohịm, flt.; gr.: pros ton theọn; lat.: ad Dẹum.
^ Hebr.: Jẹther.
^ «din sjel (ditt liv)». Hebr.: nafsjẹkha; gr.: sou ten psykhẹn.
^ El.: «hardt; gjenstridig».
^ «Jehova», MSam; TLXX: «Jehovas engel».
^ «og sa: ’Mitt barns omskjærelsesblod har stoppet (er stanset)’», LXX.
^ «en blodbrudgom». Hebr.: chathan-damịm. Det hebr. ordet damịm er flt. av dam, «blod».
^ Bokst.: «omskjærelsene».
^ «befalt ham å gjøre», Sy; MLXXVg: «befalt (ham)».
