2. Mosebok 9:1–35
9 Jehova sa derfor til Moses: «Gå inn til farao, og du skal si til ham:+ ’Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «Send mitt folk bort, så de kan tjene meg.
2 Men hvis du fortsatt nekter å sende dem bort og du fremdeles holder på dem,+
3 se, da kommer Jehovas hånd+ over din buskap+ som er på marken. Over hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet skal det komme en forferdelig pest.+
4 Og Jehova skal i sannhet gjøre forskjell på Israels buskap og Egypts buskap, og ikke noe av alt det som tilhører Israels sønner, skal dø.»’»+
5 Jehova angav dessuten en fastsatt tid og sa: «I morgen skal Jehova gjøre dette i landet.»+
6 Jehova gjorde så dette neste dag, og all slags buskap* i Egypt begynte å dø;+ men ikke ett dyr av Israels sønners buskap døde.
7 Da sendte farao bud, og se, ikke så mye som ett dyr av Israels buskap hadde dødd. Likevel fortsatte faraos hjerte å være uimottagelig,+ og han sendte ikke folket bort.
8 Deretter sa Jehova til Moses og Aron: «Ta begge hendene deres fulle av sot fra en brennovn,+ og Moses skal kaste det mot himmelen for faraos øyne.
9 Og det skal bli til støv over hele Egypts land, og det skal bli til byller som bryter ut med blemmer+ på mennesker og dyr i hele Egypts land.»
10 Så tok de sot fra en brennovn og trådte fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til byller med blemmer,+ som brøt ut på mennesker og dyr.
11 Og de magipraktiserende prestene kunne ikke stå framfor Moses på grunn av byllene, for byllene hadde kommet på de magipraktiserende prestene og på alle egypterne.+
12 Men Jehova lot faraos hjerte bli forherdet, og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt til Moses.+
13 Da sa Jehova til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg opp foran farao,+ og du skal si til ham: ’Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «Send mitt folk bort, så de kan tjene meg.+
14 For denne gangen sender jeg alle mine slag mot ditt hjerte og over dine tjenere og ditt folk, for at du skal vite at det ikke er noen som er lik meg på hele jorden.+
15 For nå kunne jeg ha rakt ut min hånd for å slå deg og ditt folk med pest og for at du kunne bli utslettet fra jorden.+
16 Men nettopp av denne grunn har jeg latt deg bli i live:*+ for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.*+
17 Opptrer du fortsatt hovmodig* mot mitt folk ved ikke å sende dem bort?+
18 Se, i morgen omtrent på denne tiden lar jeg et svært kraftig haglvær regne ned, et som det ikke har vært maken til i Egypt fra den dag landet ble grunnlagt, inntil nå.+
19 Og send nå bud og bring hele din buskap og alt som er ditt på marken, i ly. Alle mennesker og dyr som befinner seg på marken og ikke er samlet i huset, dem skal haglet+ komme ned over, og de skal dø.»’»
20 Alle som fryktet Jehovas ord blant faraos tjenere, fikk sine tjenere og sin buskap til å flykte inn i husene,+
21 men de som ikke innstilte sitt hjerte på å gi akt på Jehovas ord, lot sine tjenere og sin buskap være igjen ute på marken.+
22 Jehova sa nå til Moses: «Rekk ut din hånd+ mot himmelen, slik at det kommer hagl+ over hele Egypts land, over mennesker og dyr og alle plantene på marken i Egypts land.»
23 Moses rakte da sin stav mot himmelen; og Jehova sendte torden og hagl,+ og ild fór ned til jorden, og Jehova fortsatte å la det regne ned hagl over Egypts land.
24 Det kom altså hagl, og ild flimret inniblant haglet. Haglværet var svært kraftig; ja, det hadde ikke vært dets like i hele Egypts land siden det ble en nasjon.+
25 Og haglet slo etter hvert ned på hele Egypts land. Haglet slo ned alt som var på marken, både mennesker og dyr, og alle slags planter* på marken; og det knuste alle slags trær* på marken.+
26 Bare i landet Gọsen, hvor Israels sønner var, kom det ikke noe hagl.+
27 Til slutt sendte farao bud og tilkalte Moses og Aron og sa til dem: «Jeg har syndet denne gangen.+ Jehova er rettferdig,+ og jeg og mitt folk har urett.*
28 Bønnfall Jehova om at det må ha kommet nok av Guds torden og hagl.+ Så er jeg villig til å sende dere bort, og dere skal ikke bli værende lenger.»
29 Da sa Moses til ham: «Så snart jeg går ut av byen, skal jeg bre mine hender ut mot Jehova.+ Tordenen skal stanse, og haglet skal ikke fortsette lenger, for at du skal vite at jorden tilhører Jehova.+
30 Men om deg og dine tjenere vet jeg allerede at dere ikke engang da kommer til å vise frykt for Jehova Gud.»+
31 Linet og byggen var nå blitt slått ned, for byggen stod i aks, og linet stod i knopp.+
32 Men hveten og spelten*+ var ikke blitt slått ned, for de kom senere.
33 Moses gikk nå bort fra farao og ut av byen og bredte sine hender ut mot Jehova, og tordenen og haglet begynte å avta, og det strømmet ikke lenger regn ned på jorden.+
34 Da farao fikk se at regnet og haglet og tordenen hadde stanset, begynte han igjen å synde og å gjøre sitt hjerte uimottagelig,+ både han og hans tjenere.
35 Og faraos hjerte forble forherdet, og han sendte ikke Israels sønner bort, akkurat som Jehova hadde sagt gjennom Moses.*+
Fotnoter
^ El.: «og hele buskapen».
^ El.: «har jeg bevart deg; har jeg latt deg bestå». Bokst.: «har jeg holdt deg stående». Jf. fotn. til 21:21, «forblir i live».
^ «Og i denne hensikt er du blitt bevart, for at jeg i forbindelse med deg skal vise min styrke, og for at mitt navn skal bli forkynt på hele jorden», LXX. Jf. Ro 9:17.
^ «Ennå opphøyer du deg», James Washington Watts, A Distinctive Translation of Exodus, 1977.
^ El.: «alle plantene».
^ El.: «alle trærne; hvert tre».
^ El.: «er de onde».
^ En gammel hvetesort som ble dyrket i oldtidens Egypt.
^ Bokst.: «ved Moses’ hånd».
