2. Samuelsbok 3:1–39
3 Og krigen mellom Sauls hus og Davids hus ble langvarig;+ og David ble stadig sterkere,+ men Sauls hus gikk det stadig mer tilbake med.+
2 I mellomtiden ble det født David sønner+ i Hẹbron,+ og hans førstefødte ble Ạmnon,+ sønn av Akịnoam+ fra Jịsre’el.
3 Og hans andre var Kịlab,+ sønn av Ạbigajil,+ karmelitten Nạbals hustru, og den tredje var Ạbsalom,+ sønn av Ma’ạka, som var datter av Tạlmai,+ kongen i Gẹsjur.
4 Og den fjerde var Adọnja,+ sønn av Hạggit,+ og den femte var Sjefạtja,+ sønn av Ạbital.
5 Og den sjette var Jịtream,+ sønn av Davids hustru Ẹgla. Dette var de som ble født David i Hẹbron.
6 Og det skjedde mens krigen mellom Sauls hus og Davids hus pågikk, at Ạbner+ stadig styrket sin stilling i Sauls hus.
7 Nå hadde Saul hatt en medhustru ved navn Rịspa,+ datter av Ạja.+ Senere sa Ịsjbosjet*+ til Ạbner: «Hvorfor hadde du omgang med min fars medhustru?»+
8 Og Ạbner ble meget vred+ over Ịsjbosjets ord, og han sa så: «Er jeg et hundehode+ som tilhører Juda? I dag fortsetter jeg å vise kjærlig godhet mot din far Sauls hus, mot hans brødre og hans personlige venner, og jeg har ikke latt deg falle i Davids hånd; og likevel krever du meg i dag til regnskap for en misgjerning i forbindelse med en kvinne.
9 Måtte Gud gjøre slik mot Ạbner, og måtte han slik føye mer til,+ hvis jeg ikke gjør mot David i samsvar med det Jehova sverget overfor ham,+
10 om å ta kongedømmet fra Sauls hus og reise Davids trone over Israel og over Juda, fra Dan til Bẹ’er-Sjẹba.»+
11 Og han var ikke i stand til å si et eneste ord til som svar til Ạbner, fordi han var redd ham.+
12 Dermed sendte Ạbner straks sendebud til David og sa: «Hvem tilhører landet?», og han tilføyde: «Slutt din pakt med meg, og se, min hånd skal være med deg for å vende hele Israel over på din side.»+
13 Da sa han: «Godt! Jeg skal slutte en pakt med deg. Det er bare én ting jeg ber deg om, idet jeg sier: ’Du får ikke se mitt ansikt+ uten at du først fører hit Mịkal,+ Sauls datter, når du kommer for å se mitt ansikt.’»
14 David sendte dessuten sendebud til Ịsjbosjet,+ Sauls sønn, og sa: «Gi meg min hustru Mịkal, som jeg ved forlovelse bandt til meg for hundre filisterforhuder.»+
15 Da sendte Ịsjbosjet bud og tok henne fra hennes mann,* Pạltiel,*+ sønn av Lạjisj.
16 Men hennes mann gikk med henne, idet han gråtende gikk etter henne helt til Bạhurim.+ Da sa Ạbner til ham: «Gå, vend tilbake!» Da vendte han tilbake.
17 I mellomtiden hadde Ạbner hatt samtaler med* Israels eldste og sagt: «Både i går og tidligere+ viste dere at dere søkte å få David til konge over dere.
18 Så gå nå til handling, for Jehova selv har sagt til David: ’Ved min tjener Davids+ hånd skal jeg frelse mitt folk Israel fra filisternes hånd og fra alle deres fienders hånd.’»
19 Og Ạbner talte også for Bẹnjamins+ ører, og deretter drog Ạbner også for å tale for Davids ører i Hẹbron om alt det som var godt i Israels øyne og i hele Bẹnjamins hus’ øyne.
20 Da Ạbner kom til David i Hẹbron, og tjue mann sammen med ham, gikk David i gang med å stelle til en fest+ for Ạbner og for de mennene som var med ham.
21 Senere sa Ạbner til David: «La meg bryte opp og dra av sted og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan slutte en pakt med deg; og du skal sannelig bli konge over alt det din sjel begjærer.»+ Da sendte David Ạbner av sted, og han drog bort i fred.+
22 Og se, Davids tjenere og Jọab kom fra et streiftog, og byttet+ som de hadde med seg, var meget stort. Men Ạbner var ikke hos David i Hẹbron, for han hadde sendt ham av sted, og han var på vei bort i fred.
23 Og Jọab+ og hele hæren som var med ham, kom inn, og noen fortalte det nå til Jọab, idet de sa: «Ạbner,+ Ners+ sønn, kom til kongen, og han sendte ham siden av sted, og han er på vei bort i fred.»
24 Da gikk Jọab inn til kongen og sa: «Hva har du gjort?+ Se, Ạbner har kommet til deg. Hvorfor sendte du ham av sted, slik at han lyktes i å dra bort?
25 Du kjenner da Ạbner, Ners sønn,* og vet at det var for å narre deg han kom, og for å få kjennskap til når du drar ut, og når du kommer inn,+ og for å få kjennskap til alt det du gjør.»+
26 Dermed gikk Jọab ut fra David og sendte sendebud etter Ạbner, og de fikk ham så til å vende tilbake+ fra Sịra-cisternen; men David selv visste ikke om det.
27 Da Ạbner kom tilbake til Hẹbron,+ tok Jọab ham så til side inne i porten for å snakke med ham i stillhet.+ Men der stakk han ham i magen,+ så han døde, på grunn av sin bror Ạsaels+ blod.
28 Da David siden fikk høre om det, sa han straks: «Jeg og mitt kongedømme er, fra Jehovas synspunkt, uten skyld til uavgrenset tid med hensyn til Ạbners, Ners sønns, blod.+
29 Måtte det falle tilbake på Jọabs hode+ og på hele hans fars hus, og la aldri Jọabs hus+ være uten en mann som har utflod,+ eller en spedalsk+ eller en mann som griper om den snurrende teinen,+ eller en som faller for sverdet, eller en som mangler brød!»+
30 Men Jọab og hans bror Ạbisjai+ drepte Ạbner+ fordi han hadde slått deres bror Ạsael i hjel ved Gịbeon i striden.+
31 David sa så til Jọab og alt folket som var hos ham: «Sønderriv DERES klær+ og bind sekkelerret+ om dere og hold klage foran Ạbner.» Og kong David selv gikk bak båren.
32 Og de begravet Ạbner i Hẹbron; og kongen hevet sin røst og begynte å gråte ved Ạbners gravsted, og alt folket brast i gråt.+
33 Og kongen sang så en klagesang over Ạbner og sa:
«Skulle Ạbner dø slik en uforstandig+ dør?
34 Dine hender var ikke bundet,+og dine føtter var ikke lagt i kobberlenker.+Som en som faller foran urettferdighetens sønner,+ har du falt.»
Da gråt+ alt folket over ham igjen.
35 Senere kom alt folket for å gi David trøstens brød+ mens det ennå var den samme dagen, men David sverget og sa: «Måtte Gud gjøre slik mot meg,+ og måtte han slik føye mer til, hvis jeg før solen går ned,+ smaker brød eller noe som helst annet!»
36 Og alt folket la merke til det, og det var godt i deres øyne. I likhet med alt annet som kongen gjorde, var det godt i alt folkets øyne.+
37 Og alt folket og hele Israel forstod på den dagen at det ikke var kommet fra kongen å la Ạbner, Ners sønn, bli slått i hjel.+
38 Og kongen sa videre til sine tjenere: «Vet dere ikke at det er en fyrste og en stor mann som på denne dag har falt i Israel?+
39 Og jeg er i dag svak, selv om jeg er salvet+ til konge, og disse mennene, Serụjas sønner,+ er for harde for meg.+ Måtte Jehova gjengjelde den som gjør ondt, etter hans egen ondskap.»+
Fotnoter
^ «Isjbosjet», LXXBagsterSyVg; M: «han».
^ «hennes mann», LXXSyVg; M: «en mann».
^ El.: «vært i forbindelse med; sendt bud til».
^ «sendte du ham av sted, så han kunne dra bort i fred? (25) Eller kjenner du da ikke Abners, Ners sønns, ondskap?», LXX.
