4. Mosebok 11:1–35
11 Nå ble folket som slike som har noe ondt å klage over for Jehovas ører.+ Da Jehova hørte det, ble hans vrede opptent, og en ild fra Jehova begynte å flamme opp mot dem og fortære noen i utkanten av leiren.+
2 Da folket begynte å rope til Moses, påkalte han Jehova,+ og ilden døde ut.
3 Og det stedet fikk navnet* Tabẹra,*+ for en ild fra Jehova hadde flammet opp mot dem.
4 Og den blandede skaren*+ som var midt iblant dem, gav uttrykk for selvisk lengsel,+ og Israels sønner begynte også å gråte igjen og si: «Hvem skal gi oss kjøtt å spise?+
5 Å, som vi husker fisken som vi pleide å spise i Egypt for ingenting,+ agurkene og vannmelonene og purren og løken og hvitløken!
6 Men nå er vår sjel uttørket. Våre øyne ser ikke noe annet enn mannaen.»+
7 Mannaen+ var for øvrig som korianderfrø,+ og dens utseende* var som utseendet til bdelliumharpiks.+
8 Folket spredte seg og sanket den sammen+ og malte den på håndkverner eller støtte den i en morter, og de kokte den i gryter+ eller laget runde kaker av den, og smaken av den viste seg å være som smaken av en søt oljekake.+
9 Og når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen ned over den.+
10 Og Moses hørte så at folket gråt i sine familier, hver mann ved inngangen til sitt telt. Og Jehovas vrede begynte å bli sterkt opptent,+ og det var ondt i Moses’ øyne.+
11 Da sa Moses til Jehova: «Hvorfor har du voldt din tjener* ondt, og hvorfor har jeg ikke funnet velvilje for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg?+
12 Er det jeg som har unnfanget hele dette folket? Er det jeg som har født dem, så du skulle si til meg: ’Bær dem ved barmen,+ slik som pleieren bærer diebarnet’,+ til den jord du har sverget om overfor deres forfedre?+
13 Hvorfra skal jeg få kjøtt å gi til hele dette folket? For de gråter hele tiden mot meg og sier: ’Å, gi oss kjøtt, og la oss få spise!’
14 Jeg er ikke i stand til, jeg alene, å bære hele dette folket, for de er for tunge for meg.+
15 Så hvis det er slik du gjør mot meg, så ber jeg deg heller drepe meg,*+ hvis jeg da har funnet velvilje for dine øyne, og la meg ikke se på min ulykke.»*
16 Da sa Jehova til Moses: «Kall sammen sytti menn for meg av Israels eldste,+ menn som du vet er folkets eldste og deres oppsynsmenn,+ og du skal føre dem til møteteltet, og de skal stille seg der sammen med deg.
17 Og jeg skal stige ned+ og tale med deg der;+ og jeg skal ta noe av den ånd+ som er over deg, og legge den på dem, og de skal hjelpe deg med å bære byrden av folket, så du ikke må bære den helt alene.+
18 Og til folket skal du si: ’Hellige dere til i morgen,+ for dere skal sannelig få spise kjøtt, ettersom dere har grått for Jehovas ører+ og sagt: «Hvem skal gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det jo godt i Egypt.»+ Og Jehova skal visselig gi dere kjøtt, og dere skal sannelig spise.+
19 Dere skal spise, ikke én dag eller to dager eller fem dager eller ti dager eller tjue dager,
20 men inntil en hel måneds dager, til det kommer ut av neseborene på dere og er blitt til vemmelse for dere,+ nettopp fordi dere forkastet Jehova, som er midt iblant dere, og gav dere til å gråte framfor ham og sa: «Hvorfor har vi dratt ut av Egypt?»’»+
21 Da sa Moses: «Det folket jeg er midt iblant, er på seks hundre tusen mann+ til fots, og likevel har du, ja du, sagt: ’Kjøtt skal jeg gi dem, og de skal visselig spise i en måneds dager!’
22 Skal storfe og småfe bli slaktet for dem, så det blir nok til dem?+ Eller skal all fisken i havet bli fanget for dem, så det blir nok til dem?»
23 Da sa Jehova til Moses: «Så Jehovas hånd er for kort?+ Nå skal du se om det jeg sier, hender deg eller ikke.»+
24 Deretter gikk Moses ut og talte Jehovas ord til folket. Og han gikk i gang med å samle sytti menn blant folkets eldste og å få dem til å stille seg rundt teltet.+
25 Så kom Jehova ned i en sky+ og talte til ham+ og tok bort noe av den ånd+ som var over ham, og la den på hver av de sytti eldste.* Og det skjedde, så snart ånden kom ned over dem, at de begynte å opptre som profeter; men det gjorde de ikke igjen.*+
26 Nå var det to av mennene som ble igjen i leiren. Den enes navn var Ẹldad, og den andres navn var Mẹdad. Og ånden begynte å komme ned over dem, ettersom de var blant dem som var skrevet opp, men de hadde ikke gått ut til teltet. De begynte da å opptre som profeter i leiren.
27 Og en ung mann kom løpende og begynte å fortelle Moses om det og si: «Ẹldad og Mẹdad opptrer som profeter i leiren!»
28 Da svarte Josva,* Nuns sønn, som hadde vært Moses’ tjener+ helt siden han var en ung mann: «Min herre Moses, stans dem!»+
29 Men Moses sa til ham: «Er du skinnsyk på mine vegne? Nei, jeg skulle ønske* at alle i Jehovas folk var profeter, for da ville Jehova legge sin ånd* på dem!»+
30 Senere trakk Moses seg tilbake til leiren, han og Israels eldste.
31 Og en vind*+ brøt løs fra Jehova og begynte å drive vaktler inn fra havet+ og la dem falle over leiren omkring en dagsreise den ene veien og omkring en dagsreise den andre veien, hele veien rundt leiren, og omkring to alen over jordens overflate.*
32 Da stod folket opp, og hele den dagen og hele natten og hele neste dag fortsatte de å samle vaktler. Den som samlet minst, samlet ti họmer,*+ og de bredte dem hele tiden vidt ut for seg,* hele veien rundt leiren.
33 Kjøttet var ennå mellom tennene på dem+ — det var ennå ikke tygget — da Jehovas vrede blusset opp+ mot folket, og Jehova begynte å slå folket, så det ble et meget stort mannefall.+
34 Det stedet fikk navnet Kịbrot-Hatta’ạva,*+ for der begravet de dem som viste et selvisk begjær.+
35 Fra Kịbrot-Hatta’ạva brøt folket opp og drog mot Hạserot, og de ble værende i Hạserot.+
Fotnoter
^ Bokst.: «Og han kalte det stedets navn».
^ Betyr «brann; oppflamming».
^ «den blandede skaren». El.: «folkehopen; pøbelen».
^ El.: «farge».
^ El.: «slave».
^ El.: «så drep meg heller med det samme, det ber jeg om».
^ «på min ulykke», ved en tekstrettelse foretatt av soferim (jødiske avskrivere), i stedet for «på din ulykke». En av soferims 18 tekstrettelser. Se tillegget, 2B.
^ «de . . . eldste». Hebr.: hazzeqenịm (av zaqẹn, «eldre mann; eldste»); gr.: presbytẹrous. Se fotn. til Apg 15:2.
^ «men det gjorde de ikke igjen», MLXXSy; med en annen vokalisering av det hebr. verbet, i overensstemmelse med TJ,OVg: «og sluttet ikke».
^ Bokst.: «Og hvem vil gi [ . . . ?]»
^ «sin ånd». Hebr.: ruchọ; gr.: to pneuma autou; lat.: spịritum sụum.
^ «Og en vind». Hebr.: werụach; gr.: kai pneuma; lat.: vẹntus autem. Se fotnoter til v. 29, «sin ånd», og 1Mo 8:1.
^ «hele veien rundt leiren, omkring to alen fra jorden», LXX; Vg: «hele veien rundt leiren, og de fløy i luften i en høyde av to alen over jorden». En alen tilsvarer 44,5 cm.
^ «og de hadde varmet opp ovner for seg», LXXThomson; Vg: «og de tørket dem».
^ En homer tilsvarer 220 l.
^ Betyr «begjærets gravsteder».
