4. Mosebok 21:1–35
21 Nå fikk kanaaneeren, Ạrads konge,+ som bodde i Nẹgev,*+ høre at Israel var kommet langs Ạtarim-veien, og han begynte å kjempe mot Israel og føre noen av dem bort som fanger.
2 Israel avla da et løfte overfor Jehova og sa:+ «Hvis du med sikkerhet gir dette folket i min hånd, skal jeg også visselig vie deres byer til tilintetgjørelse.»+
3 Jehova lyttet da til Israels røst og overgav kanaaneerne til dem; og de viet dem og deres byer til tilintetgjørelse. Derfor gav de stedet navnet Họrmah.*+
4 Mens de drog fra fjellet Hor+ langs veien til Rødehavet for å dra rundt Ẹdoms land,+ begynte folkets sjel å bli trett på grunn av veien.
5 Og folket fortsatte å tale mot Gud+ og Moses:+ «Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ødemarken?+ For det finnes ikke brød og ikke vann,+ og vår sjel har begynt å avsky det foraktelige brødet.»+
6 Jehova sendte da giftslanger*+ inn blant folket, og de bet stadig folket, slik at mange mennesker i Israel døde.+
7 Til sist kom folket til Moses og sa: «Vi har syndet,+ for vi har talt mot Jehova og mot deg. Gå i forbønn hos Jehova, så han kan ta slangene bort fra oss.»+ Og Moses gikk i forbønn for folket.+
8 Da sa Jehova til Moses: «Lag deg en ildslange* og sett den på en signalstang. Og det skal skje at når noen er blitt bitt, så må han se på den, og da skal han bli i live.»+
9 Moses laget straks en slange av kobber+ og satte den på signalstangen;+ og det skjedde virkelig at hvis en slange hadde bitt en mann og han festet blikket+ på kobberslangen, så ble han i live.+
10 Etter dette brøt Israels sønner opp og slo leir i Ọbot.+
11 De brøt så opp fra Ọbot og slo leir i Ịje-Ạbarim,*+ i den ødemarken som ligger foran Mọab, mot soloppgangen.
12 Derfra brøt de opp og slo leir ved Zẹred-elvedalen.+
13 Derfra brøt de opp og slo leir i Ạrnon-området,+ som ligger i den ødemarken som strekker seg fra amorittenes grense; for Ạrnon er Mọabs grense, mellom Mọab og amorittene.
14 Derfor står det i boken om Jehovas kriger:
«Vạheb* i Sụfa og Ạrnon-elvedalene*
15 og munningen av elvedalene, som har bøyd seg mot det sted hvor Ar+ ligger, og har lent seg mot Mọabs grense.»
16 Derfra bar det videre til Bẹ’er.*+ Dette er den brønnen Jehova sa følgende om til Moses: «Kall folket sammen og la meg gi dem vann.»+
17 Det var da Israel gav seg til å synge denne sangen:+«Spring fram, du brønn! SVAR den i vekselsang!
18 En brønn, fyrster gravde den. Folkets fornemme* gravde den ut,med en kommandostav,+ med sine egne staver.»*
Fra ødemarken bar det så videre til Mattạna.
19 Og fra Mattạna til Nahạliel, og fra Nahạliel til Bạmot.+
20 Og fra Bạmot til dalen i Mọabs område,+ ved Pịsgas topp;+ den skyter fram mot Jẹsjimons*+ overflate.
21 Israel sendte nå sendebud til Sịhon,+ amorittenes konge, og sa:
22 «La meg få dra gjennom ditt land. Vi skal ikke vike av og gå inn på noen åker eller i noen vingård. Vi skal ikke drikke vann fra noen brønn. På kongeveien skal vi gå helt til vi har dratt gjennom ditt område.»+
23 Men Sịhon tillot ikke Israel å dra gjennom hans område,+ og Sịhon samlet alt sitt folk og drog ut for å møte Israel i ødemarken og kom til Jạhas+ og begynte å kjempe mot Israel.
24 Da slo Israel ham med sverdets egg+ og tok hans land i eie+ fra Ạrnon+ til Jạbbok,+ nær Ạmmons sønner; for Jạser*+ er Ạmmons sønners grense.+
25 Israel tok så alle disse byene, og Israel bosatte seg i alle amorittenes+ byer, i Hẹsjbon+ og alle dens tilhørende småbyer.*
26 For Hẹsjbon var Sịhons+ by. Han var amorittenes konge,+ og det var han som tidligere kjempet mot Mọabs konge og etter hvert tok hele hans land ut av hans hånd helt til Ạrnon.+
27 Det er derfor de som framsier spottevers,* pleier å si:
«Kom til Hẹsjbon.La Sịhons stad bli bygd og vise seg å være grunnfestet.
28 For en ild er kommet fra Hẹsjbon,+ en flamme fra Sịhons by.Den har fortært Ar+ i Mọab,* eierne av Ạrnons høyder.
29 Ve deg, Mọab! Du skal sannelig gå til grunne, Kẹmosjs+ folk!Han skal sannelig overgi sine sønner som flyktninger og sine døtre til fangenskap hos amorittenes konge, Sịhon.
30 Så la oss skyte på dem.
Hẹsjbon skal sannelig gå til grunne opp til Dịbon,+og kvinnene* opp til Nọfah, mennene opp til Medẹba.»*+
31 Og Israel bosatte seg i amorittenes land.+
32 Så sendte Moses noen for å utspeide Jạser.+ Deretter inntok de byens tilhørende småbyer og drev bort de amorittene som var der.+
33 Dernest vendte de om og drog opp langs Bạsjan-veien.+ Da rykket Og,+ Bạsjans konge, ut for å møte dem, han og alt hans folk, til slaget ved Ẹdre’i.+
34 Jehova sa nå til Moses: «Vær ikke redd for ham,+ for i din hånd skal jeg sannelig gi ham og alt hans folk og hans land;+ og du skal gjøre med ham slik som du gjorde med Sịhon, amorittenes konge, som bodde i Hẹsjbon.»+
35 De slo så ham og hans sønner og alt hans folk til han ikke hadde noen overlevende igjen;+ og de begynte å ta hans land i eie.+
Fotnoter
^ El.: «sør; sydlandet», dvs. den sørlige delen av det lovte land.
^ Betyr «viing til tilintetgjørelse». Hebr.: Chormạh; gr.: Anạthema; Vg: «Horma, det vil si bannlysning».
^ El.: «ildslanger; slanger som forårsaker betennelse». LXX: «dødbringende slanger»; Vg: «ildslanger». Se v. 8.
^ Bokst.: «en ild[slange]». Hebr.: sarạf, gjengitt med «gift-» i v. 6; her mangler ordet for «slange» i M; gr.: ọfin; lat.: serpẹntem, «slange».
^ Betyr: «vadestedenes (overgangsstedenes) ruiner; ruiner i grenselandet (områdene på den andre siden)». Den nøyaktige beliggenheten er uviss, men stedet lå i nærheten av Zered-elvedalen.
^ Tydeligvis et nå ukjent sted ved Arnon-elvedalen.
^ «Som han gjorde i Rødehavet, slik vil han gjøre i Arnon-elvene», Vg.
^ Betyr «brønn».
^ El.: «gavmilde givere».
^ El.: «med en befalingsmann, med sine herskere».
^ El.: «ørkenens; ødemarkens».
^ «Jaser», LXX; trolig den opprinnelige lesemåten. (Jf. v. 32.) Bokst.: «sterk». Hebr.: ‛az; Vg: «holdt av en sterk garnison».
^ Bokst.: «alle dens (hennes) døtre».
^ El.: «de som framsier ordspråk (episke dikt)».
^ «fortært moabittenes Ar», Vg; LXX: «fortært så langt som til Moab».
^ «kvinnene», LXX.
^ «og kvinnene . . . opp til Medeba», ifølge en tekstkritisk anmerkning gjort av soferim (jødiske avskrivere), som markerte denne linjen med et ekstraordinært punkt. Ser man bort fra dette, kan teksten leses: «så la oss legge det øde til Nofah, som er nær Medeba». Se tillegget, 2A.
