5. Mosebok 2:1–37
2 Så vendte vi om og brøt opp og drog ut i ødemarken på veien til Rødehavet, slik som Jehova hadde sagt til meg;+ og vi brukte mange dager på å gå omkring Sẹ’ir-fjellet.
2 Til slutt sa Jehova dette til meg:
3 ’Dere har gått omkring dette fjellet lenge nok.+ Vend dere i en annen retning, mot nord.
4 Og befal folket og si: «Dere drar fram langs grensen til DERES brødre,+ Esaus sønner,+ som bor i Sẹ’ir;+ og de kommer til å bli redde på grunn av dere,+ og dere skal ta dere nøye i akt.
5 Innlat dere ikke i strid med dem, for jeg skal ikke gi dere så mye som en fotsåles bredde av deres land, ettersom jeg har gitt Esau Sẹ’ir-fjellet til eiendom.+
6 Mat som dere kjøper av dem for penger, skal dere spise; og vann som dere kjøper av dem for penger, skal dere drikke.+
7 For Jehova din Gud har velsignet deg i alt det din hånd har gjort.+ Han kjenner godt til din vandring gjennom denne store ødemarken. I disse førti årene+ har Jehova din Gud vært med deg. Du har ikke manglet noe.»’+
8 Dermed drog vi videre, bort fra våre brødre, Esaus sønner,+ som bor i Sẹ’ir, fra Ạraba-veien,+ fra Ẹlat og fra Ẹsjon-Gẹber.+
Deretter vendte vi om og drog videre på veien til Mọab-ødemarken.+
9 Jehova sa da til meg: ’Forulemp ikke Mọab og gå ikke til krig mot dem, for jeg skal ikke gi deg noe av hans land til eiendom, ettersom jeg har gitt Lots sønner+ Ar+ til eiendom.
10 (Emittene*+ bodde der i tidligere tider, et stort og tallrikt folk, høye som anakittene.+
11 Når det gjelder refaittene,+ så ble også de betraktet som anakittene,+ og moabittene pleide å kalle dem emitter.
12 Og i Sẹ’ir bodde horittene+ i tidligere tider, og Esaus sønner+ begynte å drive dem bort og tilintetgjøre dem foran seg og å bosette seg på deres sted,+ akkurat som Israel skal gjøre med det landet som er hans eiendom, det som Jehova med sikkerhet skal gi dem.)
13 Bryt nå opp og begi dere i vei over Zẹred-elvedalen.’ Da gav vi oss til å gå over Zẹred-elvedalen.+
14 Og de dagene da vi vandret fra Kạdesj-Barnẹa inntil vi gikk over Zẹred-elvedalen, var trettiåtte år, inntil hele generasjonen av stridsmenn hadde fått sin ende og var borte fra leirens midte, i samsvar med det Jehova hadde sverget overfor dem.+
15 Og Jehovas hånd+ viste seg også å være over dem for å fylle dem med uro og rive dem bort fra leirens midte, inntil de fikk sin ende.+
16 Og det skjedde, så snart alle stridsmennene hadde fått sin ende og var utdødd av folkets midte,+
17 at Jehova talte videre til meg og sa:
18 ’Du drar i dag forbi Mọabs område, det vil si Ar,+
19 og du skal komme like framfor Ạmmons sønner. Forulemp dem ikke og innlat deg ikke i strid med dem, for jeg skal ikke gi deg noe av Ạmmons sønners land til eiendom, ettersom det er Lots sønner jeg har gitt det til eiendom.+
20 Det ble også regnet for å være refaittenes+ land. (Refaittene bodde der i tidligere tider, og ammonittene pleide å kalle dem samsummitter.
21 De var et stort og tallrikt folk, og høye som anakittene;+ og Jehova begynte å tilintetgjøre+ dem foran dem, så de kunne drive dem bort og bosette seg på deres sted;
22 akkurat som han gjorde for Esaus sønner, som bor i Sẹ’ir,+ da han tilintetgjorde horittene+ foran dem, så de kunne drive dem bort og bosette seg på deres sted, hvor de bor den dag i dag.
23 Og avittene,+ som bodde i bosetninger helt til Gạza,+ dem tilintetgjorde kaftorerne,+ som kom fra Kạftor,+ så de kunne bosette seg på deres sted.)
24 STÅ opp, bryt opp og gå over Ạrnon-elvedalen.+ Se, jeg har gitt amoritten Sịhon,+ kongen i Hẹsjbon, i din hånd. Sett derfor i gang med å ta hans land i eie, og gå til krig mot ham.
25 På denne dag skal jeg begynne å la redsel for deg og frykt for deg komme over folkene under hele himmelen, de som får høre ryktet om deg; og de kommer sannelig til å skjelve og ha veer som ved en barnefødsel på grunn av deg.’+
26 Så sendte jeg sendebud fra Kẹdemot-ødemarken+ til Sịhon,+ kongen i Hẹsjbon, med ord om fred,+ idet jeg sa:
27 ’La meg få dra gjennom landet ditt. Bare på veien* skal jeg gå. Jeg skal ikke vike av til høyre eller til venstre.+
28 Mat som du selger meg for penger, skal jeg spise; og vann som du gir meg for penger, skal jeg drikke. La meg bare få dra igjennom til fots,+
29 slik som Esaus sønner, som bor i Sẹ’ir,+ og moabittene,+ som bor i Ar, gjorde mot meg, inntil jeg går over Jordan, inn i det landet som Jehova vår Gud gir oss.’+
30 Men Sịhon, kongen i Hẹsjbon, lot oss ikke få dra igjennom hos seg, for Jehova din Gud hadde latt hans ånd bli forherdet+ og hans hjerte bli hardt, for å gi ham i din hånd, slik som på denne dag.+
31 Da sa Jehova til meg: ’Se, jeg har begynt å overgi Sịhon og hans land til deg. Gå i gang med å ta hans land i eie.’+
32 Da Sịhon kom ut, han og alt hans folk, for å møte oss i strid ved Jạhas,+
33 overgav Jehova vår Gud ham til oss,+ slik at vi beseiret ham+ og hans sønner* og alt hans folk.
34 Og nettopp på den tiden gikk vi i gang med å innta alle hans byer og å vie hver by til tilintetgjørelse,+ menn og kvinner og små barn. Vi lot ikke noen overlevende bli tilbake.
35 Bare husdyrene tok vi som plyndringsgods til oss selv, sammen med byttet fra de byene som vi hadde inntatt.+
36 Fra Ạroer,+ som ligger ved kanten av Ạrnon-elvedalen, og byen som ligger i elvedalen, like til Gịlead viste det seg at det ikke var noen by som lå for høyt oppe for oss.*+ Jehova vår Gud overgav dem alle til oss.
37 Bare Ạmmons sønners land, hele siden av Jạbbok-elvedalen,+ kom du ikke nær,+ heller ikke byene i fjellområdet eller noe som helst av det Jehova vår Gud hadde gitt befaling om.
Fotnoter
^ El.: «De skremmende».
^ «veien», MSamLXX; Vg: «den offentlige veien».
^ «sønner», MmargenSamLXXSyVg.
^ El.: «som hadde murer som var for høye for oss».
