5. Mosebok 31:1–30
31 Så gikk Moses fram og talte disse ord til hele Israel
2 og sa til dem: «Hundre og tjue år gammel er jeg i dag.+ Jeg vil ikke lenger få lov til å gå ut og komme inn,+ for Jehova har sagt til meg: ’Du kommer ikke til å gå over denne Jordan.’+
3 Det er Jehova* din Gud som går over foran deg.+ Han selv kommer til å tilintetgjøre disse nasjonene foran deg, og du skal drive dem bort.+ Det er Josva* som går over foran deg,+ slik som Jehova har sagt.
4 Og Jehova skal visselig gjøre med dem slik som han gjorde med Sịhon+ og Og,+ amorittenes konger, og med deres land, da han tilintetgjorde dem.+
5 Og Jehova har overgitt dem til dere,+ og dere skal gjøre med dem i samsvar med hele det bud som jeg har gitt dere befaling om.+
6 Vær modige og sterke.+ Vær ikke redde og bli ikke oppskaket framfor dem,+ for det er Jehova din Gud som går med deg. Han kommer ikke til å svikte deg eller forlate deg.»+
7 Og Moses kalte så Josva til seg og sa til ham for hele Israels øyne: «Vær modig og sterk,+ for du — du kommer til å føre* dette folket inn i det landet som Jehova sverget overfor deres forfedre at han skulle gi dem, og du selv kommer til å gi dem det til arv.+
8 Og det er Jehova som går foran deg. Han selv skal fortsette å være med deg.+ Han kommer ikke til å svikte deg eller forlate deg. Vær ikke redd eller skrekkslagen.»+
9 Så skrev Moses ned denne loven+ og gav den til prestene, Levis sønner,+ som bar Jehovas paktsark,+ og til alle Israels eldste.
10 Og videre befalte Moses dem og sa: «Ved slutten av hver periode på sju år, til den fastsatte tid i ettergivelsesåret,+ i løvhyttehøytiden,+
11 når hele Israel kommer for å se* Jehova din Guds ansikt+ på det stedet som han utvelger,+ skal du lese denne loven framfor hele Israel, i deres påhør.*+
12 Kall folket sammen,+ mennene og kvinnene og de små barna og din fastboende utlending som er innenfor dine porter, så de kan lytte, og så de kan lære,+ ettersom de må frykte Jehova DERES Gud+ og være nøye med å følge alle ordene i denne loven.
13 Og deres sønner, som ikke har kjent den, skal lytte,+ og de må lære å frykte Jehova DERES Gud alle de dager dere lever på den jord som dere går over Jordan til for å ta den i eie.»+
14 Deretter sa Jehova til Moses: «Se, de dager har nærmet seg da du skal dø.+ Kall på Josva og still dere i møteteltet, så jeg kan gi ham myndighet.»+ Da gikk Moses og Josva og stilte seg i møteteltet.+
15 Så viste Jehova seg ved teltet i skystøtten, og skystøtten ble stående ved inngangen til teltet.+
16 Jehova sa nå til Moses: «Se, du legger deg til hvile hos dine forfedre;+ og dette folket kommer med sikkerhet til å stå opp+ og ha umoralsk omgang* med fremmede guder i det landet som de er på vei til,+ i sin egen midte, og de kommer sannelig til å forlate meg+ og bryte min pakt som jeg har sluttet med dem.+
17 Da skal min vrede i sannhet blusse opp mot dem på den dagen,+ og jeg skal sannelig forlate dem+ og skjule mitt ansikt for dem,+ og de skal bli noe som skal fortæres; og mange ulykker og trengsler skal komme over dem,+ og de kommer uten tvil til å si på den dagen: ’Er det ikke fordi vår Gud ikke er i vår midte,* at disse ulykkene er kommet over oss?’*+
18 Jeg for min del skal ubetinget skjule mitt ansikt på den dagen på grunn av alt det onde som de har gjort, fordi de har vendt seg til andre guder.+
19 Og SKRIV nå opp denne sangen+ for dere og lær Israels sønner den.+ Legg den i deres munn, så denne sangen kan tjene som mitt vitne mot Israels sønner.+
20 For jeg skal føre dem til den jord som jeg har sverget om overfor* deres forfedre,+ og som flyter med melk og honning,+ og de kommer sannelig til å spise+ og bli mette og bli fete+ og vende seg til andre guder,+ og de kommer i sannhet til å tjene dem og handle respektløst overfor meg og bryte min pakt.+
21 Og det skal skje, når mange ulykker og trengsler kommer over dem,+ at denne sangen da skal svare framfor dem som et vitne, ettersom den ikke skal bli glemt og forsvinne fra deres avkoms munn, for jeg kjenner godt den tilbøyelighet+ som de er i ferd med å utvikle i dag, før jeg fører dem inn i det landet som jeg har sverget om.»*
22 Dermed skrev Moses ned denne sangen den dagen, så han kunne lære Israels sønner den.+
23 Og han gav så Josva, Nuns sønn, myndighet+ og sa: «Vær modig og sterk,+ for du — du kommer til å føre Israels sønner inn i det landet som jeg har sverget om overfor dem,+ og jeg selv skal fortsette å være med deg.»
24 Og det skjedde, så snart Moses var ferdig med å skrive ordene i denne loven i en bok, inntil de var fullført,+
25 at Moses begynte å befale levittene, som bar Jehovas paktsark,+ idet han sa:
26 «Når dere tar* denne lovboken,+ skal dere legge den ved siden av Jehova* DERES Guds paktsark,+ og der skal den tjene som et vitne mot deg.+
27 For jeg — jeg kjenner godt din opprørskhet+ og din stive nakke.+ Når dere har vist dere å ha en opprørsk oppførsel overfor Jehova*+ mens jeg ennå er i live hos dere i dag — hvor mye mer da etter min død!
28 Kall sammen til meg alle de eldste i DERES stammer og DERES oppsynsmenn,+ og la meg tale disse ord i deres påhør, og la meg ta himlene og jorden til vitne mot dem.+
29 For jeg vet godt at dere etter min død med sikkerhet kommer til å handle fordervelig,+ og dere kommer sannelig til å vike av fra den veien som jeg har gitt dere befaling om; og ulykke+ vil i sannhet ramme dere ved dagenes slutt, fordi dere kommer til å gjøre det som er ondt i Jehovas* øyne, slik at dere krenker ham med DERES henders verk.»+
30 Og Moses begynte i påhør av hele Israels menighet* å framføre ordene i denne sangen, inntil de var fullført:+
Fotnoter
^ Se tillegget, 1C, pkt. 1.
^ «Josva». Hebr.: Jehosjụa‛, «Jehosjua»; gr.: Ἰησοῦς (Iesous, «Jesus»); syr.: Jesjua‛; lat.: Iọsue.
^ «kommer til å føre», SamSyVg og 5 hebr. hss.; M: «kommer til å gå med»; LXX: «kommer til å gå foran». Jf. v. 23.
^ Bokst.: «for deres ører».
^ El.: «drive utukt».
^ Bokst.: «min Gud . . . min midte», MSam.
^ Bokst.: «meg», MSam.
^ El.: «som jeg med ed har lovt».
^ «som jeg har sverget om», M; LXXSy: «som jeg har tilsverget deres forfedre»; Sam: «som jeg har tilsverget hans forfedre»; Vg: «som jeg har lovt ham».
^ Se tillegget, 1C, pkt. 1.
^ «Når dere tar». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
^ Se tillegget, 1C, pkt. 1.
^ Se tillegget, 1C, pkt. 1.
^ «hele . . . menighet». Hebr.: kol-qehạl; gr.: pạses ekklesịas.
