5. Mosebok 32:1–52
32 «Lytt, dere himler, og la meg tale;
og la jorden høre ordene fra min munn.+
2 Min undervisning skal dryppe som regnet,+
mitt ord skal sildre som duggen,+
som lett regn på gress+
og som øsende regnskurer på det som gror.+
3 For jeg skal kunngjøre Jehovas* navn.+
TILSKRIV vår Gud storhet!+
4 Klippen — fullkomment er hans verk,*+
for alle hans veier er rettvishet.+
En trofasthetens Gud,*+ hos hvem det ikke er urett;+
rettferdig og rettskaffen er han.+
5 De har* selv handlet fordervelig;*+
de er ikke hans barn, feilen er deres egen.*+
En uredelig og vrang generasjon!+
6 Er det mot Jehova* dere fortsetter å handle på denne måten,+
du uforstandige og uvise folk?+
Er han ikke din Far, som har frambrakt deg,+
han som dannet deg og gikk i gang med å grunnfeste deg?+
7 Husk de gamle dager,+
TENK på de år som er gått fra generasjon til generasjon;
spør din far, og han kan fortelle deg;+
dine gamle menn, og de kan si deg det.+
8 Da Den Høyeste gav nasjonene en arv,*+
da han skilte Adams* sønner fra hverandre,+
gikk han i gang med å fastsette folkenes grense+
med henblikk på antallet av Israels sønner.+
9 For Jehovas andel er* hans folk;+
Jakob er hans arvelodd.+
10 Han fant ham i et øde land,+
og i en tom,* hylende ørken.+
Han begynte å hegne om ham,+ å dra omsorg for ham,+
å verne om ham som pupillen i sitt øye.+
11 Som en ørn vekker sitt rede,
svever over sine flygeferdige unger,+
brer ut sine vinger, tar dem,
bærer dem på sine svingfjær,+
12 slik fortsatte Jehova alene å lede ham,+
og det var ingen fremmed gud* med ham.+
13 Han fortsatte å la ham fare fram over jordens høyder,+
så han spiste* markens grøde.+
Og han fortsatte å la ham suge honning av en steil klippe+
og olje av en flinthard klippe;+
14 smør* fra storfeet og melk fra småfeet+
samt fett av værer,*
og saubukker, Bạsjans rase, og geitebukker+
samt nyrefett av hvete;*+
og drueblod drakk du stadig som vin.*+
15 Da Jẹsjurun*+ begynte å bli fet, sparket han bakut.*+
Du er blitt fet, du er blitt tykk, du er blitt stinn.+
Dermed forlot han Gud,* som hadde dannet ham,+
og foraktet sin frelses Klippe.*+
16 De begynte å egge ham til nidkjærhet+ med fremmede guder;+
med vederstyggeligheter fortsatte de å krenke ham.+
17 De gav seg til å ofre til demoner,* ikke til Gud,*+
guder* som de før ikke kjente,+
nye som nylig var kommet til,+
som DERES forfedre ikke var kjent med.*
18 Klippen, som ble din far, begynte du å glemme,+
og du begynte å la Gud gå deg av minne, han som frambrakte deg under fødselsveer.+
19 Da Jehova* så det, kom han til å ringeakte dem,+
på grunn av den gremmelse hans sønner og hans døtre voldte.
20 Derfor sa han: ’La meg skjule mitt ansikt for dem,+
la meg se hva deres ende vil bli siden.
For de er en fordervet generasjon,+
sønner som det ikke er trofasthet i.+
21 De for sin del har egget meg til nidkjærhet med det som ikke er en gud;+
de har ergret meg med sine tomme avguder;*+
og jeg for min del skal egge dem til nidkjærhet med det som ikke er et folk;+
med en uforstandig nasjon skal jeg krenke dem.+
22 For en ild er blitt tent i min vrede,+
og den vil brenne ned til Sjẹol, det dypeste sted,*+
og den vil fortære jorden og dens grøde+
og sette fjellenes grunnvoller i brann.+
23 Jeg skal la det komme ulykker i mengder over dem;+
mine piler skal jeg bruke opp på dem.+
24 Utmattet av sult+ vil de bli og fortært av brennende feber+
og bitter tilintetgjørelse.+
Og dyretenner skal jeg sende over dem,+
med gift av støvets krypdyr.+
25 Ute vil et sverd rive bort,+
og inne* skrekk,+
berøve dem både ung mann og jomfru,+
diebarn sammen med gråhåret mann.+
26 Jeg ville ha sagt: «Jeg skal spre dem,*+
jeg vil la omtalen av dem opphøre blant dødelige mennesker»,+
27 hvis det ikke var for at jeg var redd for den gremmelse fienden skulle volde,+
at deres motstandere skulle mistyde det,+
at de skulle si: «Vår hånd* har vist seg å være overlegen,+
og det var ikke Jehova som gjorde alt dette.»+
28 For de er en nasjon som råd er forspilt på,*+
og blant dem er det ingen forstand.+
29 Var de bare vise!+ Da ville de grunne på dette.+
De ville tenke på hva deres ende ville bli siden.+
30 Hvordan kunne én forfølge tusen,
og to drive ti tusen på flukt,+
hvis ikke deres Klippe hadde solgt dem*+
og Jehova hadde overgitt dem?*
31 For deres klippe er ikke som vår Klippe,*+
selv om våre fiender var de som skulle dømme.*+
32 For deres vinranke er fra Sodọmas vinranke
og fra Gomọrras terrasser.+
Deres druer er giftige druer,
deres klaser er bitre.+
33 Deres vin er store slangers eiter
og kobraers grusomme gift.+
34 Er det ikke forvart hos meg,
forseglet i mitt forrådshus?*+
35 Hevnen er min, og gjengjeldelsen.+
Til den fastsatte tid vil deres fot vakle,+
for deres ulykkes dag er nær,+
og de begivenheter som holdes rede for dem, kommer virkelig med hast.’+
36 For Jehova skal dømme sitt folk,+
og han vil føle beklagelse med hensyn til sine tjenere,+
for han vil se at deres støtte* er forsvunnet,
og det finnes bare en hjelpeløs og verdiløs.*
37 Og han skal visselig si: ’Hvor er deres guder,*+
klippen som de søkte tilflukt hos,*+
38 som pleide å spise fettet av deres slaktofre,+
å drikke deres drikkofres vin?+
La dem reise seg og hjelpe dere.+
La dem bli et skjulested for dere.+
39 SE nå at jeg — jeg er han,*+
og det finnes ingen guder sammen med meg.+
Jeg volder død, og jeg gjør levende.*+
Jeg har tilføyd alvorlige sår,+ og jeg — jeg vil helbrede,+
og det er ingen som river noe ut av min hånd.+
40 For jeg løfter min hånd mot himmelen i en ed,+
og jeg sier i sannhet: «Så sant jeg lever til uavgrenset tid»*+ —
41 hvis jeg virkelig kvesser mitt lynende sverd*+
og min hånd griper fatt om dommen,+
vil jeg betale tilbake med hevn over mine motstandere+
og gjengjelde dem som intenst hater meg.+
42 Jeg skal beruse mine piler med blod,+
mens mitt sverd vil fortære kjøtt,+
med blodet av de slagne og av fangene,*
med hodene til fiendens ledere.’*+
43 Vær glade, dere nasjoner, med hans folk,*+
for han skal hevne sine tjeneres blod,+
og han skal betale tilbake med hevn over sine motstandere+
og virkelig gjøre soning for sitt folks jord.»*
44 Således kom Moses og framførte alle ordene i denne sangen i folkets påhør,*+ han og Hosjẹa,* Nuns sønn.+
45 Da Moses var ferdig med å framføre alle disse ord til hele Israel,
46 sa han videre til dem: «Vend DERES hjerter til alle de ord som jeg taler til dere som en advarsel* i dag,+ så dere kan gi DERES sønner påbud om å være nøye med å følge alle ordene i denne loven.+
47 For det er ikke et verdiløst ord for dere,+ men det betyr DERES liv,+ og ved dette ord kan dere forlenge DERES dager på den jord som dere går over Jordan til for å ta den i eie.»+
48 Og Jehova begynte å tale til Moses denne samme dagen, idet han sa:
49 «Gå opp på dette Ạbarim-fjellet,*+ på fjellet Nẹbo,+ som er i Mọabs land, som ligger rett overfor Jẹriko, og se Kạnaans land, som jeg gir Israels sønner til eiendom.+
50 Du skal så dø på det fjellet som du går opp på, og bli samlet til ditt folk,+ slik som din bror Aron døde på fjellet Hor+ og ble samlet til sitt folk;
51 fordi dere forsømte DERES plikter overfor meg+ midt iblant Israels sønner ved Merịbas vann+ ved Kạdesj i Zin-ødemarken; fordi dere ikke helliget meg* midt iblant Israels sønner.+
52 For på avstand skal du se landet, men du kommer ikke til å gå dit inn, inn i det landet som jeg gir Israels sønner.»+
Fotnoter
^ Se tillegget, 1C, pkt. 1.
^ «Klippen, fullkomment er hans verk». Hebr.: hatsTsụr tamịm po‛olọ; LXX: «Gud, sanne er hans verk»; Sy: «For uten lyte (plettfrie) er hans verk»; Vg: «Guds verk er fullkomne».
^ «En . . . Gud», M(hebr.: ’El)Sam; gr.: theọs; lat.: Dẹus.
^ «De har», SamLXXSyVg; M: «Han (Man) har».
^ «selv handlet fordervelig». El.: «handlet fordervelig mot ham».
^ «De har syndet; klanderverdige barn tilhører ikke ham», LXX.
^ Se tillegget, 1C, pkt. 1.
^ «Da Den Høyeste delte opp (fordelte; spredte) nasjonene», LXXSyVg. Man har tydeligvis i disse oversettelsene betraktet det hebr. verbet som en avledning av en lignende rot som betyr «å sikte; å la gå gjennom en sikt». Passasjen i M kunne ifølge dette gjengis: «Da Den Høyeste strødde ut nasjonene [som gjennom en sikt]». En slik ordlyd ville balansere godt poetisk med den neste verselinjen. Se VT, bd. II, 1952, s. 356–357.
^ El.: «menneskets; jordmenneskets». Hebr.: ’adhạm.
^ «Og Jehovas andel ble», LXX.
^ El.: «og i en formløs (gold)». Hebr.: uvethọhu; det samme hebr. substantivet forekommer i 1Mo 1:2.
^ «gud». MSam(hebr.): ’el; gr.: theọs.
^ El.: «og han fortsatte å spise», M; Vg: «så han kunne spise»; Sam: «han lot ham spise»; LXX: «han lot dem spise».
^ El.: «ostemasse».
^ El.: «samt de beste værer».
^ El.: «samt den aller fineste hvete».
^ «vin». Hebr.: chạmer, dvs. vin som ennå skummer, gjærer.
^ Betyr «den rettskafne»; en æresbenevnelse som ble brukt om Israel. Hebr.: Jesjurụn.
^ «Og Jakob spiste og ble mett, og den elskede sparket bakut», LXX (Sam har en lignende ordlyd); Vg: «Den elskede ble fet og sparket bakut.»
^ «Gud», MSam. Hebr.: ’Elọah; første forekomst av denne ordformen, som er ent. av ’Elohịm; gr.: theọn; lat.: Dẹum. Se fotn. til Job 3:4.
^ «Klippe». Hebr.: Tsur; LXXVg: «Gud»; Sy: «Sterke (Veldige)».
^ «til demoner (avguder)». Hebr.: lasjsjedhịm; gr.: daimonịois; lat.: daemọnibus.
^ «ikke til Gud». Hebr.: lo’ ’Elọah; gr.: ou theoi; lat.: non Dẹo.
^ «guder». Hebr.: ’elohịm; gr.: theois; lat.: dịis.
^ El.: «ikke hadde visst om».
^ Se tillegget, 1C, pkt. 1.
^ Bokst.: «sine tomheter».
^ El.: «ned til det dypeste Sjeol». LXX: «til Hades der nede».
^ Bokst.: «i de indre rommene».
^ El.: «kløve dem; bryte dem i stykker».
^ «Vår hånd», SamLXXSyVg og mange hebr. hss.; M: «Våre hender», men verbet står i ent.
^ El.: «som mangler råd (fornuft); hvor råd (fornuft) går til grunne».
^ El.: «hadde overgitt (utlevert) dem», LXX.
^ Bokst.: «hadde stengt (sperret) dem inne», MVg.
^ «For deres guder er ikke som vår Gud», LXX; Vgc: «For vår Gud er ikke som deres guder».
^ «og våre fiender er dommere», Vg; LXX: «men våre fiender er uten forstand».
^ El.: «blant mine forsyninger».
^ Bokst.: «hånd».
^ Bokst.: «bare en som er holdt tilbake, og en som er sluppet fri (forlatt)». Se VT, bd. II, 1952, s. 371–374.
^ «deres guder». MSam(hebr.): ’elohẹmo, flt.; gr.: hoi theoi autọn; lat.: dịi eọrum.
^ «Hvor er deres guder, som de satte sin lit til [ . . . ?]», LXX; Vg: «Hvor er deres guder, som de hadde tillit til [ . . . ?]»
^ «jeg – jeg er han». El.: «det er meg – meg»; el.: «det er jeg, jeg som er Gud». Bokst.: «jeg – jeg [er] han». Hebr.: ’anị ’anị hu’. Jf. 2Mo 3:14; tillegget, 6F.
^ El.: «jeg bevarer i live».
^ «til uavgrenset tid». El.: «for evig».
^ Bokst.: «mitt sverds lyn».
^ El.: «og av fangenskapet»; på hebr. et uttrykk i ent., brukt kollektivt om en gruppe fanger.
^ El.: «med fiendens langhårete hode».
^ «Vær glade, dere himler, sammen med ham, og la alle Guds engler tilbe ham. Vær glade, dere nasjoner, med hans folk, og la alle Guds sønner styrke seg i ham», LXXBagster. Jf. He 1:6 og 4QDeutq, en av Dødehavsrullene.
^ «for sitt folks jord», SamLXXVg; M: «for sin jord, for sitt folk»; Sy: «for sin jord og for sitt folk».
^ Bokst.: «ører».
^ Josvas opprinnelige navn. Hebr.: Hosjẹa‛. Kortform av Hosjaja, som betyr «frelst av Jah; Jah har frelst».
^ El.: «de ord som jeg vitner mot dere».
^ El.: «på dette fjellet i grenseområdet».
^ «dere ikke helliget meg (holdt meg hellig; behandlet meg som hellig)». Hebr.: lo’-qiddasjtẹm ’othị; gr.: oukh hegiạsate me; lat.: non sanctificạstis me.
