5. Mosebok 5:1–33
5 Og Moses begynte å tilkalle hele Israel+ og å si til dem: «Hør, Israel, de forordninger og rettslige avgjørelser+ som jeg taler for DERES ører i dag, og dere skal lære dem og være nøye med å følge dem.+
2 Jehova vår Gud sluttet en pakt med oss i Họreb.+
3 Det var ikke med våre forfedre Jehova sluttet denne pakten, men med oss, alle dem av oss som er i live her i dag.
4 Ansikt til ansikt talte Jehova med dere på fjellet midt ut av ilden.+
5 Nettopp på den tiden stod jeg mellom Jehova og dere+ for å kunngjøre Jehovas ord* for dere (for dere var redde på grunn av ilden og gikk ikke opp på fjellet),+ og det lød:
6 ’Jeg er Jehova din Gud,+ som førte deg ut av Egypts land, ut av slavehuset.+
7 Du skal aldri ha noen andre guder imot mitt ansikt.*+
8 Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde,+ noe som helst som er formet*+ som noe oppe i himlene eller nede på jorden eller i vannene under jorden.
9 Du skal ikke bøye deg for dem eller la deg forlede til å tjene dem,*+ for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet,*+ som lar straff for fedres misgjerning komme over sønner* og* over tredje generasjon og over fjerde generasjon* når det gjelder dem som hater meg,+
10 men som viser kjærlig godhet* mot den tusende generasjon når det gjelder dem som elsker meg og holder mine bud.+
11 Du skal ikke bruke* Jehova din Guds navn på en uverdig måte,*+ for Jehova kommer ikke til å la noen være ustraffet som bruker hans navn på en uverdig måte.+
12 Idet du overholder* sabbatsdagen for å holde den hellig, slik som Jehova din Gud har befalt deg,+
13 skal du utføre tjeneste* og gjøre alt ditt arbeid i seks dager.+
14 Men den sjuende dagen er en sabbat for Jehova din Gud.+ Du skal ikke gjøre noe arbeid,+ verken du eller din sønn eller din datter eller din slave eller din slavekvinne eller din okse eller ditt esel eller noe husdyr som tilhører deg, eller din fastboende utlending som er innenfor dine porter,+ for at din slave og din slavekvinne kan hvile liksom du selv.+
15 Og du skal huske at du ble slave i Egypts land,+ og at Jehova din Gud gikk i gang med å føre deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm.+ Derfor befalte Jehova din Gud deg å holde sabbatsdagen.+
16 Ær din far og din mor,+ slik som Jehova din Gud har befalt deg, så dine dager kan bli mange og det kan gå deg godt+ på den jord som Jehova din Gud gir deg.
17 Du skal ikke myrde.+
18 Og du skal ikke* begå ekteskapsbrudd.+
19 Og du skal ikke stjele.+
20 Og du skal ikke vitne falskt mot din neste.*+
21 Og du skal ikke begjære din nestes hustru.+ Og du skal ikke selvisk trakte etter* din nestes hus, hans mark eller hans slave eller hans slavekvinne, hans okse eller hans esel eller noe som helst som tilhører din neste.’+
22 Disse Ord* talte Jehova til hele DERES menighet på fjellet midt ut av ilden,+ skyen og det tykke mørke, med høy røst, og han la ikke noe til; deretter skrev han dem på to steintavler og gav meg dem.+
23 Og det skjedde, så snart dere hadde hørt røsten midt ut av mørket, mens fjellet brant med ild,+ at dere begynte å komme fram til meg, alle DERES stammeoverhoder og DERES eldste.*
24 Så sa dere: ’Se, Jehova vår Gud har vist oss sin herlighet og sin storhet, og vi har hørt hans røst midt ut av ilden.+ På denne dag har vi sett at Gud kan tale med et menneske, og at det faktisk kan bli i live.+
25 Og nå, hvorfor skulle vi dø? Denne store ilden kan jo fortære oss.+ Hvis vi igjen hører Jehova vår Guds røst, enda en gang, da kommer vi helt sikkert til å dø.+
26 For hvem er det av alt kjød som har hørt den levende Guds* røst+ tale midt ut av ilden som vi har gjort, og enda blir i live?
27 Gå du selv fram og hør alt det Jehova vår Gud kommer til å si; og du skal være den som taler til oss alt det Jehova vår Gud taler til deg,+ og vi skal visselig lytte og gjøre etter det.’
28 Nå hørte Jehova DERES ords røst da dere talte til meg, og Jehova sa videre til meg: ’Jeg har hørt dette folkets ords røst, de ord som de har talt til deg. De har gjort vel i alt de har talt.+
29 Om de bare* ville få dette sitt hjerte til å frykte meg+ og alltid holde alle mine bud,+ så det kan gå dem og deres sønner godt til uavgrenset tid!+
30 Gå og si til dem: «Vend tilbake, hjem til teltene DERES.»
31 Men stå du her hos meg, og la meg tale til deg hele det bud samt de forordninger og rettslige avgjørelser som du skal lære dem,+ og som de skal følge i det landet som jeg gir dem for at de skal ta det i eie.’
32 Og dere skal være nøye med å gjøre slik som Jehova DERES Gud har befalt dere.+ Dere skal ikke vike av til høyre eller til venstre.+
33 På hele den vei som Jehova DERES Gud har gitt befaling om, skal dere vandre,+ så dere kan leve og det kan gå dere vel+ og dere virkelig kan forlenge DERES dager i det landet som dere skal ta i eie.
Fotnoter
^ «ord [ent.]», M; SamLXXSyVg: «ord [flt.]».
^ «imot mitt ansikt». El.: «i tross mot (opposisjon til) meg».
^ «noe som helst som er formet», M; SamTJLXXSyVg og 61 hebr. hss., samt 2Mo 20:4: «eller noe som er formet».
^ Bokst.: «inntil de tredje og de fjerde», dvs. etterkommerne i tredje og fjerde ledd. Se fotn. til 1Mo 50:23.
^ El.: «barn».
^ El.: «la deg forlede til å tilbe dem; la deg forlede til å yte dem hellig tjeneste». Hebr.: tho‛ovdhẹm; gr.: latreuseis autois.
^ El.: «lojal kjærlighet».
^ El.: «uttale». Bokst.: «ta (løfte) opp; bære».
^ El.: «til (på) noe som er usant (falskt)»; jf. v. 20. El.: «til noe som er verdiløst».
^ «Idet du overholder». Den hebr. verbformen er ikke imperativ, men infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person). Formen kan også uttrykke en befaling.
^ El.: «skal du arbeide (streve)». Gr.: ergai.
^ «Og du skal ikke», MVg; SamLXXSy og 2Mo 20:14–17: «Du skal ikke».
^ El.: «din venn; ditt medmenneske». LXXVg: «din neste; din nabo».
^ «Og du skal ikke begjære [hebr.: welọ’ thachmọdh] . . . Og du skal ikke selvisk trakte etter [hebr.: welọ’ thith’awwẹh]». Her er to forskjellige hebr. verb brukt i det tiende budet, mens bare det første av dem er brukt i 2Mo 20:17. Det var bruken av disse to forskjellige verbene Augustin støttet seg til da han delte dette budet i to for å kompensere for at han hadde slått sammen de to første budene. Se fotnoter til 2Mo 20:17.
^ El.: «eldre menn».
^ «den levende Guds». Hebr.: ’Elohịm, etterfulgt av adjektivformen chajjịm (flt.), «levende». I 2Kg 19:4, 16 og Jes 37:4, 17 er «Gud» etterfulgt av adjektivformen chai (ent.). Dette er det første stedet hvor betegnelsen «levende Gud» forekommer.
^ Bokst.: «Hvem vil gi og de [ . . . ?]»
