Apostlenes gjerninger 20:1–38
20 Etter at oppstyret nå hadde lagt seg, sendte Paulus bud etter disiplene, og da han hadde oppmuntret dem og sagt farvel+ til dem, drog han av sted for å reise til Makedọnia.+
2 Etter at han hadde dratt gjennom disse områdene og oppmuntret dem som var der, med mangt et ord,+ kom han til Hellas.
3 Og da han hadde tilbrakt tre måneder der, bestemte han seg for å vende tilbake gjennom Makedọnia, fordi jødene hadde planlagt et komplott+ mot ham da han skulle til å seile til Syria.
4 Sammen med ham drog Sọpater,+ sønn av Pỵrrus fra Berø̣a, Aristạrkus+ og Sekụndus fra tessalonikerne, og Gaius fra Dẹrbe, og Timọteus,+ og Tỵkikus+ og Trọfimus+ fra distriktet Asia.
5 Disse drog videre og ventet på oss i Trọas;+
6 men vi seilte ut fra Filịppi etter de usyrede brøds dager,+ og vi kom til dem i Trọas+ innen fem dager; og der tilbrakte vi sju dager.
7 På den første dag+ i uken, da vi var samlet for å innta et måltid,* begynte Paulus å tale til dem, ettersom han skulle reise neste dag; og han forlenget sin tale inntil midnatt.
8 Og det var nokså mange lamper i det rommet ovenpå+ hvor vi var samlet.
9 En ung mann ved navn Eutykus som satt i vinduet, falt i dyp søvn mens Paulus fortsatte å tale, og idet han sank sammen i søvne, falt han ned fra tredje etasje og ble tatt død opp.
10 Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham+ og omfavnet ham og sa: «SLUTT med å lage oppstyr, for hans sjel* er i ham.»+
11 Han gikk så opp og begynte måltidet* og spiste, og etter å ha samtalt med dem nokså lenge, helt til daggry, drog han omsider av sted.
12 De førte så gutten levende bort og ble overmåte trøstet.
13 Vi gikk nå i forveien til båten og seilte til Ạssos, hvor vi ville ta Paulus om bord, for dette hadde han gitt instrukser om, ettersom han selv ville gå til fots.
14 Da han så innhentet oss i Ạssos, tok vi ham om bord og gikk til Mitylẹne;
15 og etter at vi hadde seilt av sted derfra den følgende dag, kom vi rett ut for Kịos, men neste dag gikk vi innom Sạmos, og dagen etter kom vi til Milẹt.
16 Paulus hadde nemlig besluttet å seile forbi Ẹfesos,+ for at han ikke skulle bruke noe tid i distriktet Asia; for han skyndte på for å nå fram til Jerusalem+ til pinsehøytidens dag, om det var mulig for ham.
17 Fra Milẹt sendte han imidlertid bud til Ẹfesos og kalte til seg menighetens eldste.*+
18 Da de kom til ham, sa han til dem: «Dere vet godt hvordan jeg fra den første dagen jeg kom til distriktet Asia,+ var hos dere hele tiden+
19 og tjente som en slave+ for Herren med den største ydmykhet+ og under tårer og prøvelser som rammet meg ved jødenes komplotter,+
20 mens jeg ikke unnlot å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller å undervise+ dere offentlig og fra hus til hus.*+
21 Men jeg avla et grundig vitnesbyrd+ både for jøder og for grekere om anger+ overfor Gud og tro på vår Herre Jesus.
22 Og nå, se, bundet i* ånden+ er jeg på vei til Jerusalem, selv om jeg ikke vet hva som vil hende meg der,
23 bortsett fra at den hellige ånd+ fra by til by gjentatte ganger vitner for meg, idet den sier at lenker og trengsler venter meg.+
24 Men jeg regner ikke min sjel* som noe som er dyrebart for meg,+ hvis jeg bare kan fullføre mitt løp+ og den tjeneste+ som jeg fikk+ av Herren Jesus, å avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet.+
25 Og nå, se, jeg vet at dere ikke mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk og forkynte* riket* iblant.
26 Derfor kaller jeg dere nå i dag til vitne på at jeg er ren for alles blod,+
27 for jeg har ikke unnlatt å fortelle dere hele Guds råd.+
28 Gi akt+ på dere selv+ og på hele hjorden,+ som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn*+ i, til å være hyrder for Guds* menighet,+ som han kjøpte med blodet+ av sin egen Sønn.*
29 Jeg vet at etter at jeg har gått bort, skal undertrykkende ulver+ komme inn blant dere, og de skal ikke behandle hjorden med skånsomhet,
30 og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting+ for å trekke disiplene bort, etter seg selv.+
31 Hold dere derfor våkne, og husk at jeg i tre år,+ natt og dag, ikke holdt opp med å formane+ hver og én med tårer.
32 Og nå overgir jeg dere til Gud*+ og til hans ufortjente godhets ord, det som kan bygge dere opp+ og gi dere arven blant alle dem som er helliget.+
33 Jeg har ikke begjært noe menneskes sølv eller gull eller kledning.+
34 Dere vet selv at disse hendene har sørget for de ting jeg og de som var med meg, trengte.+
35 Jeg har i alle ting vist dere at dere ved å streve+ slik må hjelpe dem som er svake,+ og huske Herren Jesu ord, da han selv sa: ’Det er større lykke ved å gi+ enn ved å få.’»
36 Og da han hadde sagt disse ting, falt han på kne+ sammen med dem alle og bad.
37 Og det ble atskillig gråt blant dem alle, og de falt Paulus om halsen+ og kysset+ ham ømt,
38 for det som gjorde dem særlig vondt, var det ord han hadde sagt om at de ikke mer skulle se hans ansikt.+ Så begynte de å følge+ ham til båten.
Fotnoter
^ Bokst.: «for å bryte brød».
^ El.: «liv». Se tillegget, 4A.
^ Bokst.: «og brøt brødet».
^ El.: «eldre menn». Gr.: presbytẹrous.
^ El.: «og i private hjem». Bokst.: «og etter hus [flt.]; og husvis». Gr.: kai kat’ oikous. Preposisjonen katạ blir her brukt med akkusativ flt. i distributiv betydning. Jf. fotn. til 5:42, «fra hus til hus».
^ El.: «av».
^ El.: «mitt liv».
^ El.: «og kunngjorde (utropte) . . . som en herold». Gr.: kerỵsson; lat.: praedicans. Jf. fotn. til Da 5:29, «og de utropte».
^ «riket», אAB; VgSyp: «Guds rike»; J17: «Jehovas rike».
^ «Guds», אBVg; AD: «Herrens».
^ Opplysninger om gjengivelsen «blodet av sin egen Sønn» finnes i tillegget, 6C.
^ «Gud», אADVgSypJ8,17,18,22; B: «Herren».
