Apostlenes gjerninger 4:1–37
4 Mens de to* nå talte til folket, kom overprestene og høvedsmannen ved templet+ og saddukeerne+ over dem,
2 irritert fordi de underviste folket og åpent forkynte oppstandelsen fra de døde i tilfellet med* Jesus;+
3 og de la hånd på dem og satte dem i arrest til neste dag,+ for det var allerede kveld.
4 Men mange av dem som hadde hørt talen, trodde,+ og tallet på mennene ble omkring fem tusen.+
5 Neste dag skjedde det at deres styresmenn og eldste* og skriftlærde samlet seg i Jerusalem+
6 (også Ạnnas,+ overpresten, og Kaifas+ og Johannes og Aleksander og så mange som var av overprestens slekt),
7 og de stilte dem midt iblant seg og begynte å spørre: «Ved hvilken kraft eller i hvis navn gjorde dere dette?»+
8 Da sa Peter til dem, fylt med hellig ånd:+
«Folkets styresmenn og eldste!
9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en god gjerning mot en syk mann,+ med hensyn til ved hvem denne mannen er blitt gjort frisk,*
10 så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk at i Jesu Kristi, nasareerens, navn,+ han som dere pælfestet,*+ men som Gud oppreiste fra de døde,+ ved ham* står denne mannen her frisk framfor dere.
11 Dette er ’den steinen som ble aktet for intet av dere bygningsmenn, og som er blitt hovedhjørnestein’.+
12 Og det er ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn+ under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved.»+
13 Da de nå så Peters og Johannes’ frimodighet og skjønte at de var ulærde og alminnelige mennesker,+ begynte de å undre seg. Og de begynte å kjenne dem igjen, at de hadde pleid å være sammen med Jesus;+
14 og da de så den mannen som var blitt leget, stå sammen med dem,+ hadde de ikke noe å si imot.+
15 De befalte dem da å gå ut av sanhedrịnsalen, og de begynte å rådføre seg med hverandre
16 og sa: «Hva skal vi gjøre med disse menneskene?+ Det er jo et faktum at det har skjedd et bemerkelsesverdig tegn ved dem, et som er kjent for alle Jerusalems innbyggere;+ og vi kan ikke benekte det.
17 Men for at det ikke skal bli ytterligere utbredt blant folket, så la oss true dem til ikke å tale mer på grunnlag av dette navn til noe menneske i det hele tatt.»+
18 Så kalte de dem inn og påla dem at de ikke noe sted skulle uttale seg eller undervise på grunnlag av Jesu navn.
19 Men Peter og Johannes svarte ved å si til dem: «Døm selv om det er rettferdig* i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud.
20 Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.»+
21 Da de så hadde truet dem ytterligere, gav de dem fri, ettersom de ikke fant noe grunnlag for å straffe dem, og på grunn av folket,+ for de æret alle Gud for det som hadde skjedd;
22 for den mannen som dette helbredelsestegnet hadde skjedd med, var mer enn førti år gammel.
23 Etter at de var blitt frigitt, gikk de til sine egne+ og fortalte om de ting overprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24 Da de hadde hørt dette, hevet de samstemmig sin røst til Gud+ og sa:
«Suverene+ Herre,* du er den som dannet himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,+
25 og som ved hellig ånd sa gjennom vår forfader Davids, din tjeners, munn:+ ’Hvorfor kom nasjoner i opprør og grunnet folkeslag på tomme ting?+
26 Jordens konger stilte seg opp, og styresmennene* samlet seg alle som én mot Jehova* og mot hans salvede.’*+
27 Ja, både Herodes* og Pontius Pilatus+ sammen med mennesker av nasjonene og Israels folkegrupper var i sannhet samlet i denne by mot din hellige+ tjener Jesus, som du salvet,*+
28 for å gjøre de ting som din hånd og ditt råd* hadde forutbestemt skulle skje.+
29 Og nå, Jehova,* gi akt på deres trusler+ og gi dine slaver å fortsette å tale ditt ord med all frimodighet,+
30 mens du rekker ut din hånd til helbredelse, og mens tegn og varsler+ skjer ved din hellige tjener+ Jesu navn.»+
31 Og da de hadde frambåret påkallelse, ble stedet hvor de var samlet, rystet;+ og de ble alle som én fylt med den hellige ånd+ og talte Guds ord med frimodighet.+
32 Og skaren av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel,+ og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget; men de hadde alt felles.+
33 Og med stor kraft fortsatte apostlene å avlegge vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse;+ og ufortjent godhet i stort mål var over dem alle.
34 Ja, det var ikke én som var i nød blant dem;+ for alle de som eide jordstykker eller hus, solgte dem og kom med verdien av de ting som ble solgt,
35 og de la det for apostlenes føtter.+ Så ble det delt ut+ til hver enkelt, alt etter hva han trengte.
36 Likeså Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Bạrnabas,+ som oversatt betyr Trøstens sønn, en levitt, som var fra Kypros,
37 og som eide et stykke land — han solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.+
Fotnoter
^ «de to». Bokst.: «de».
^ «i tilfellet med». El.: «under henvisning til».
^ El.: «eldre menn». Gr.: presbytẹrous.
^ El.: «er blitt frelst (reddet)».
^ El.: «ved (i) dette navn».
^ Se tillegget, 5C.
^ El.: «rett».
^ «Suverene Herre». Gr.: Dẹspota; lat.: Dọmine; J17,18(hebr.): ’Adhonai. Se tillegget, 1E.
^ El.: «hans Kristus (Messias)».
^ Se tillegget, 1D.
^ El.: «herskerne».
^ El.: «du gjorde til Kristus». Gr.: ẹkhrisas.
^ El.: «din vilje; din hensikt; din beslutning».
^ Se tillegget, 1D.
