Esekiel 14:1–23
14 Og noen menn* av Israels eldre menn begynte å komme til meg og sette seg foran meg.+
2 Da kom Jehovas ord til meg, og det lød:
3 «Menneskesønn, disse mennene har latt sine skitne avguder komme opp i sitt hjerte, og den snublestein som er årsak til deres misgjerning, har de satt foran sine ansikter.+ Skal jeg overhodet la meg spørre av dem?+
4 Derfor, tal med dem, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «En hvilken som helst mann* av Israels hus som lar sine skitne avguder+ komme opp i sitt hjerte, og som setter selve den snublestein som er årsak til hans misgjerning, foran sitt ansikt, og som virkelig kommer til profeten — jeg, Jehova, jeg vil la meg bevege til å svare ham i saken i samsvar med hans mange skitne avguder,+
5 for å gripe Israels hus i deres hjerte,+ fordi de har trukket seg bort fra meg ved sine skitne avguder — alle sammen.»’+
6 Si derfor til Israels hus: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Kom tilbake og vend dere bort fra DERES skitne avguder,+ og vend DERES ansikter bort, ja fra alle DERES vederstyggeligheter;+
7 for en hvilken som helst mann av Israels hus eller av de fastboende utlendingene som bor som utlendinger i Israel, som trekker seg bort og ikke følger meg,+ og som lar sine skitne avguder komme opp i sitt hjerte, og som setter selve den snublestein som er årsak til hans misgjerning, foran sitt ansikt, og som virkelig kommer til profeten for å spørre meg+ — jeg, Jehova, jeg lar meg bevege til selv å svare ham.
8 Og jeg skal vende mitt ansikt mot den mannen*+ og gjøre ham til et tegn+ og til ordspråk,+ og jeg skal avskjære ham fra mitt folks midte;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»’+
9 ’Og hva profeten angår, dersom han blir narret og virkelig taler et ord, da er det jeg, Jehova, som har narret den profeten;+ og jeg vil rekke ut min hånd mot ham og utslette ham fra mitt folk Israels midte.+
10 Og de vil måtte bære sin misgjerning.+ Spørrerens misgjerning skal vise seg å være akkurat som profetens misgjerning,+
11 for at de som er av Israels hus, ikke mer skal fare vill så de ikke følger meg,+ og for at de ikke mer skal gjøre seg urene med alle sine overtredelser. Og de skal bli mitt folk, og jeg skal bli deres Gud,’* lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»+
12 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød:
13 «Menneskesønn, dersom et land synder mot meg ved å handle troløst,+ da vil jeg rekke ut min hånd mot det og bryte i stykker for det de stavene som ringformede brød er hengt opp på,*+ og jeg vil sende hungersnød over det+ og avskjære mennesker og husdyr fra det.»+
14 «’Og om disse tre menn,* Noah,+ Daniel+ og Job,+ hadde vist seg å være i dets midte, ville de selv, på grunn av sin rettferdighet,+ utfri sin sjel,’* lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»+
15 «’Eller hvis jeg lot farlige villdyr dra gjennom landet+ og de berøvet det barna+ og det ble en ødslig ødemark som ingen drog gjennom på grunn av villdyrene,+
16 og disse tre mennene var i dets midte, da ville de, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’verken utfri sønner eller døtre; bare de selv ville bli utfridd, men landet ville bli en ødslig ødemark.’»+
17 «’Eller hvis det var et sverd jeg lot komme over det landet+ og jeg sa: «La et sverd gå gjennom landet» og jeg avskar mennesker* og husdyr fra det+
18 og disse tre mennene var i dets midte,+ da ville de, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’verken utfri sønner eller døtre, men bare de selv ville bli utfridd.’»+
19 «’Eller hvis det var pest jeg sendte* over det landet+ og jeg utøste min voldsomme harme over det med blod,+ for å avskjære mennesker og husdyr fra det,
20 og Noah,+ Daniel+ og Job+ var i dets midte,+ da ville de, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’verken utfri sønn eller datter; selv ville de, på grunn av sin rettferdighet, utfri sin sjel.’»+
21 «For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Slik skal det også være når mine fire straffedommer som volder skade, kommer + — sverd og hungersnød og farlige villdyr og pest+ — som jeg i sannhet skal sende over Jerusalem for å avskjære mennesker og husdyr fra byen.+
22 Men se, det skal visselig bli latt tilbake en unnsluppet flokk i den, de som blir ført ut.+ Sønner og døtre — her er de! De kommer ut til dere, og dere skal sannelig se deres vei og deres gjerninger.+ Og dere skal visselig bli trøstet med hensyn til den ulykken som jeg vil ha latt komme over Jerusalem, ja alt det jeg vil ha latt komme over henne.’»
23 «’Og de skal visselig trøste dere, når dere ser deres vei og deres gjerninger; og dere skal sannelig kjenne at det ikke var uten grunn at jeg gjorde alt det jeg måtte gjøre mot* henne,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»+
Fotnoter
^ «noen menn». Hebr.: ’anasjịm, flt. av ’isj.
^ «En hvilken som helst mann». Hebr.: ’isj ’isj.
^ «mot den mannen». Hebr.: ba’ịsj hahụ’.
^ «deres Gud». Bokst.: «for dem til Gud». Hebr.: lahẹm lE’lohịm.
^ «de stavene som ringformede brød er hengt opp på». Bokst.: «brødstaven».
^ «menn». Bokst.: «mennene». Hebr.: ha’anasjịm, flt. av ’isj.
^ El.: «ville de på grunn av sin rettferdighet bare utfri sin egen sjel».
^ El.: «mennesker av jord». Hebr.: ’adhạm, ent.
^ El.: «lot gå».
^ El.: «i».
