Esekiel 2:1–10
2 Og han sa så til meg: «Menneskesønn,*+ stå opp på dine føtter, så jeg kan tale med deg.»+
2 Og det begynte å komme ånd inn i meg så snart han talte til meg,+ og den* fikk meg til slutt til å stå opp på mine føtter, så jeg kunne høre på ham som talte til meg.+
3 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, jeg sender deg til Israels sønner,+ til opprørske nasjoner som har gjort opprør mot meg.+ De selv og deres forfedre har begått overtredelser mot meg helt til den dag i dag.+
4 Og sønnene med frekke ansikter+ og harde hjerter+ — jeg sender deg til dem, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova* har sagt.’
5 Og hva dem angår, enten de hører+ eller lar det være+ — for de er et opprørsk hus+ — så skal de i sannhet vite at en profet har vært midt iblant dem.+
6 Og du, menneskesønn, vær ikke redd for dem;+ og vær ikke redd for deres ord, for det finnes stivnakkete folk+ og ting som stikker deg som tagger,+ og det er blant skorpioner+ du bor. Vær ikke redd for deres ord,+ og bli ikke skrekkslagen for deres ansikter,+ for de er et opprørsk hus.+
7 Og du skal tale mine ord til dem, uansett om de hører eller lar det være, for de er opprørske.+
8 Og du, menneskesønn, hør hva jeg taler til deg. Bli ikke opprørsk som det opprørske hus.+ Lukk opp din munn og spis det jeg gir deg.»+
9 Og jeg begynte å se, og se, en hånd var rakt ut mot meg,+ og se, i den var det en bokrull.+
10 Og han bredte den gradvis ut framfor meg, og det var skrevet i den på forsiden og på baksiden;+ og det var skrevet klagesanger og jammer og verop i den.+
Fotnoter
^ «Menneskesønn». Hebr.: ben-’adhạm; det første av 93 steder hvor dette uttrykket forekommer i Esekiels bok. Gr.: Huiẹ anthrọpou; lat.: fịli họminis.
^ «den», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «ånd», hunkj. på hebr.
^ «Den Suverene Herre Jehova». Hebr.: ’Adhonai Jehowịh; ordet ’Adhonai er majestetsflt. og er derfor gjengitt med «Suverene Herre»; T: «Jehova Gud»; Sy: «herrenes Herre»; lat.: Dọminus Dẹus; Luther, 1534: «der HErr HERR», «Herren HERREN [Jehova]». Det første stedet hvor dette uttrykket forekommer, er 1Mo 15:2, og det forekommer 217 ganger i Esekiels bok. Se tillegget, 1E.
