Esekiel 3:1–27
3 Og han sa så til meg: «Menneskesønn, spis det du finner. Spis denne rullen,+ og gå og tal til Israels hus.»
2 Da åpnet jeg min munn, og litt etter litt lot han meg spise denne rullen.+
3 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, du skal la din mage spise, så du kan fylle dine innvoller med denne rullen som jeg gir deg.» Og jeg begynte å spise den, og den ble søt som honning i min munn.+
4 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, gå av sted, gå til Israels hus,+ og du skal tale til dem med mine ord.
5 For det er ikke til et folk med et uforståelig språk*+ eller et vanskelig* tungemål+ du blir sendt, men til Israels hus,
6 ikke til tallrike folk med uforståelige språk eller vanskelige tungemål, hvis ord du ikke kan høre og forstå.+ Hvis det var til dem jeg hadde sendt deg, da ville de ha hørt på deg.+
7 Men Israels hus kommer ikke til å ville høre på deg, for de vil ikke høre på meg;+ alle de som er av Israels hus, har nemlig harde panner og harde hjerter.+
8 Se, jeg har gjort* ditt ansikt nøyaktig like hardt som deres ansikter,+ og din panne nøyaktig like hard som deres panner.+
9 Som en diamant,* hardere enn flint,+ har jeg gjort* din panne. Du skal ikke være redd dem,+ og du skal ikke bli skrekkslagen for deres ansikter,+ for de er et opprørsk hus.»+
10 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, alle de ord som jeg skal tale til deg, ta dem inn i ditt hjerte+ og hør dem med dine ører.
11 Og gå av sted, gå inn blant de landflyktige,+ blant ditt folks sønner, og du skal tale til dem og si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt’, uansett om de hører eller lar det være.»+
12 Og en ånd* tok til å bære meg av sted,+ og jeg begynte å høre lyden av et veldig brus+ bak meg: «Velsignet være Jehovas herlighet fra hans sted.»+
13 Og jeg hørte lyden av de levende skapningers vinger, som rørte ved hverandre,+ og lyden av hjulene like ved siden av dem+ og lyden av et veldig brus.
14 Og ånden bar meg av sted+ og tok meg så bort, slik at jeg gikk med bitterhet i min ånds voldsomme harme, og Jehovas hånd over meg var sterk.+
15 Så gikk jeg inn blant de landflyktige i Tel-Ạbib, de som bodde+ ved Kẹbar-elven,+ og jeg begynte å bo* der de bodde; og jeg ble boende der i sju dager blant dem, helt lamslått.+
16 Og det skjedde sju dager senere at Jehovas ord kom til meg, og det lød:
17 «Menneskesønn, til vaktmann* har jeg gjort deg for Israels hus,+ og du skal høre ord fra min munn, og du skal advare dem fra meg.+
18 Når jeg sier til den onde: ’Du skal visselig dø’,*+ og du ikke advarer ham og ikke taler for å advare den onde mot hans onde vei for å bevare ham i live,+ da skal han dø i sin misgjerning,+ ettersom han er ond, men hans blod skal jeg kreve tilbake av din hånd.+
19 Men dersom du har advart den onde+ og han ikke vender om fra sin ondskap og fra sin onde vei, da skal han dø for sin misgjerning;+ men du selv vil ha utfridd din sjel.*+
20 Og når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet+ og likefram gjør urett og jeg må legge en snublestein foran ham,+ da skal han dø fordi du ikke advarte ham. For sin synd skal han dø,+ og de rettferdige gjerninger som han gjorde, skal ikke bli husket,+ men hans blod skal jeg kreve tilbake av din hånd.+
21 Men dersom du har advart den rettferdige, for at den rettferdige ikke skal synde,+ og han virkelig ikke synder, da skal han med sikkerhet forbli i live fordi han var blitt advart,+ og du selv vil ha utfridd din sjel.»+
22 Og Jehovas hånd kom over meg der, og han sa så til meg: «Reis deg, gå ut på dalsletten,+ og der skal jeg tale med deg.»
23 Da reiste jeg meg og gikk ut på dalsletten, og se, der stod Jehovas herlighet,+ lik den herlighet som jeg hadde sett ved Kẹbar-elven,+ og jeg falt så på mitt ansikt.+
24 Deretter kom det ånd inn i meg,+ og den fikk meg til å stå opp på mine føtter,+ og han begynte å tale med meg og si til meg:
«Kom, steng deg inne i ditt hus.
25 Og du, menneskesønn, se, de skal med sikkerhet legge reip om deg og binde deg med dem, slik at du ikke kan gå ut blant dem.+
26 Og din tunge vil jeg få til å henge fast ved din gane,+ og du skal visselig bli stum,+ og for dem skal du ikke bli en mann* som gir irettesettelse,+ for de er et opprørsk+ hus.
27 Men når jeg taler med deg, skal jeg åpne din munn, og du skal si til dem:+ ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt.’ La den som hører, høre,+ og la den som lar det være, la det være, for de er et opprørsk hus.+
Fotnoter
^ El.: «langsomt; tungt».
^ Bokst.: «gitt».
^ Bokst.: «gitt».
^ El.: «Som smergel».
^ «og jeg begynte å bo», Mmargen og mange hebr. hss.
^ El.: «utkikksmann». Hebr.: tsofẹh.
^ «din sjel». Hebr.: nafsjekhạ; gr.: ten psykhẹn sou; lat.: ạnimam tụam. Se tillegget, 4A.
^ «en mann». Hebr.: le’ịsj; gr.: ạndra; lat.: vir.
