Esekiel 37:1–28
37 Jehovas hånd viste seg å være over meg,+ slik at han førte meg av sted i Jehovas ånd*+ og satte meg ned midt på dalsletten, og den var full av ben.+
2 Og han lot meg gå forbi dem, hele veien rundt, og se, det var svært mange på dalslettens overflate, og se, de var meget tørre.+
3 Og han begynte å si til meg: «Menneskesønn, kan disse ben bli levende?» Til det sa jeg: «Suverene Herre Jehova, du vet det.»+
4 Og han sa videre til meg: «Profetér over disse ben, og du skal si til dem: ’Dere tørre ben, hør Jehovas ord:
5 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til disse ben: «Se, jeg lar det komme pust* i dere, og dere skal bli levende.+
6 Og jeg vil sette sener på dere og la det komme kjøtt på dere, og jeg vil trekke hud over dere og inngi pust i dere, og dere skal bli levende;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»’»+
7 Og jeg profeterte slik som jeg hadde fått befaling om.+ Og det begynte å komme en lyd så snart jeg profeterte, og se, det hørtes en rasling, og benene begynte å nærme seg, ben til sitt ben.
8 Og jeg så, og se, det kom sener og kjøtt på dem, og utenpå ble det litt etter litt trukket hud over dem. Men noen pust var det ikke i dem.
9 Og han sa videre til meg: «Profetér for vinden.* Profetér, menneskesønn, og du skal si til vinden: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Kom, du vind, fra de fire vinder, og blås på disse drepte,+ så de kan bli levende.»’»+
10 Og jeg profeterte slik som han hadde befalt meg, og det kom etter hvert pust i dem, og de begynte å leve og stå på sine føtter,+ en meget, meget stor militær styrke.
11 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, disse ben er hele Israels hus.+ Se, de sier: ’Våre ben er blitt tørre, og vårt håp er gått til grunne.+ Vi er blitt atskilt og overlatt til oss selv.’
12 Profetér derfor, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg åpner DERES gravsteder,+ og jeg vil føre dere opp fra DERES gravsteder, mitt folk, og føre dere inn på Israels jord.+
13 Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg åpner DERES gravsteder, og når jeg fører dere opp fra DERES gravsteder, mitt folk.»’+
14 ’Og jeg vil legge min ånd* i dere, og dere skal bli levende,+ og jeg vil la dere bosette dere på DERES jord, og dere skal sannelig erkjenne at jeg, Jehova, har talt og har gjort det,’ lyder Jehovas utsagn.»+
15 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød:
16 «Og du, menneskesønn, ta deg en stav+ og skriv på den: ’For Juda og for Israels sønner, hans partnere.’*+ Og ta en annen stav og skriv på den: ’For Josef, Ẹfraims stav,+ og hele Israels hus, hans partnere.’+
17 Og la dem nærme seg hverandre og bli til én stav for deg, og de skal virkelig bli til bare én i din hånd.+
18 Og når ditt folks sønner begynner å si til deg: ’Skal du ikke fortelle oss hva disse ting betyr for deg?’,+
19 så tal til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg tar Josefs stav, som er i Ẹfraims hånd, og Israels stammer, hans partnere, og jeg vil legge dem på den, det vil si på* Judas stav, og jeg skal virkelig gjøre dem til én stav,+ og de skal bli til ett i min hånd.»’
20 Og stavene som du skriver på, skal være i din hånd for deres øyne.+
21 Og tal til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg tar Israels sønner ut fra de nasjonene som de har dratt bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem inn på deres jord.+
22 Og jeg skal virkelig gjøre dem til én nasjon i landet,+ på Israels fjell, og én konge skal de alle ha til konge,+ og de skal ikke lenger fortsette å være to nasjoner, og de skal ikke lenger være delt i to riker.+
23 Og de skal ikke lenger gjøre seg urene med sine skitne avguder og med sine avskyeligheter og med alle sine overtredelser;+ og jeg skal visselig frelse dem fra alle deres bosteder* hvor de har syndet, og jeg vil rense dem,+ og de skal bli mitt folk, og jeg skal bli deres Gud.*+
24 Og min tjener David skal være konge over dem,+ og én hyrde skal de alle ha;+ og etter mine rettslige avgjørelser skal de vandre,+ og mine forskrifter skal de overholde,+ og de skal sannelig følge dem.+
25 Og de skal virkelig bo i det landet som jeg gav til min tjener, til Jakob, det som DERES forfedre bodde i,+ og de skal i sannhet bo i det,+ de og deres sønner og deres sønners sønner til uavgrenset tid,+ og min tjener David skal være deres høvding* til uavgrenset tid.+
26 Og jeg vil slutte en fredspakt med dem;+ en pakt som varer til uavgrenset tid, skal det være med dem.+ Og jeg vil gi dem et sted og gjøre dem tallrike+ og sette min helligdom midt iblant dem til uavgrenset tid.+
27 Og min bolig skal i sannhet vise seg å være over dem,+ og jeg skal visselig bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.+
28 Og nasjonene skal sannelig erkjenne at jeg, Jehova,+ helliger Israel, når min helligdom viser seg å være midt iblant dem til uavgrenset tid.»’»+
Fotnoter
^ «min ånd». Hebr.: ruchị.
^ «partnere», MmargenTLXXSyVg; M: «partner».
^ «det vil si på». El.: «sammen med».
^ «deres bosteder». LXX: «deres lovløse handlinger [hvormed]»; Sym: «deres frafall».
^ «deres Gud». Bokst.: «for dem til Gud». Hebr.: lahẹm lE’lohịm.
^ «høvding». Hebr.: nasị’; gr.: ạrkhon; lat.: prịnceps.
