Forkynneren 1:1–18
1 Ord av forsamleren,*+ Davids sønn, kongen i Jerusalem.+
2 «Den største tomhet!»*+ har forsamleren sagt, «den største tomhet! Alt er tomhet!»+
3 Hvilken vinning har et menneske* av alt det harde arbeid som han arbeider+ hardt med under solen?*+
4 En generasjon går,+ og en generasjon kommer;+ men jorden står endog til uavgrenset tid.*+
5 Og solen har strålt fram, og solen har gått ned,+ og den kommer pesende* til sitt sted, hvor den atter skal stråle fram.+
6 Vinden* går mot sør, og den kretser rundt mot nord.+ Rundt og rundt kretser den* stadig,+ ja, rett til sine kretsløp+ vender vinden* tilbake.
7 Alle vinterbekkene+ renner ut i havet,+ men havet blir ikke fullt.+ Til det sted som vinterbekkene renner ut fra, dit vender de tilbake for atter å renne ut.+
8 Alle ting er trettende;+ ingen er i stand til å tale om det. Øyet blir ikke mett av å se,+ og øret blir ikke fylt av å høre.+
9 Det som har skjedd, er det som kommer til å skje,+ og det som er blitt gjort, det er det som kommer til å bli gjort; så det er intet nytt under solen.*+
10 Finnes det noe som en kan si dette om: «Se dette — det er nytt»? Det har allerede vært til i uavgrenset tid;+ det som er blitt til, er fra en tid før oss.+
11 Det er ikke noe minne om mennesker fra tidligere tider, og det kommer det heller ikke til å være om dem som blir til senere.+ Det vil ikke vise seg å være noe minne om dem blant dem som blir til enda senere.+
12 Jeg, forsamleren,* var blitt konge over Israel i Jerusalem.+
13 Og jeg vendte mitt hjerte til å søke og utforske visdommen+ i forbindelse med alt som er blitt gjort under himlene — den ulykkelige beskjeftigelse som Gud har gitt menneskesønnene* å beskjeftige seg med.+
14 Jeg så alle de gjerninger som ble gjort under solen,+ og se, alt var tomhet og jag etter vind.*+
15 Det som er gjort krokete, kan ikke gjøres rett,+ og det som mangler, kan umulig telles.
16 Jeg, ja jeg, talte med mitt hjerte+ og sa: «Se, jeg har i høy grad vokst i visdom, mer enn noen annen som var i Jerusalem før meg,+ og mitt hjerte har sett mye visdom og kunnskap.»+
17 Og jeg begynte å vende mitt hjerte til å kjenne visdom og til å kjenne galskap,+ og jeg har lært dårskap å kjenne+ — også dette er jag etter vind.*+
18 For der hvor det er stor visdom, er det stor gremmelse,+ slik at den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.+
Fotnoter
^ El.: «den som kaller sammen menigheten», M; LXXVg: «ecclesiastes», dvs. et medlem av en ecclesia (menighet; forsamling).
^ «Den største tomhet!» Bokst.: «Tomheters tomhet», M(hebr.: havẹl havalịm)LXXSyVg.
^ Bokst.: «[er det] for mennesket av jord (jordmennesket)». Hebr.: la’adhạm.
^ «under solen». Hebr.: tachạth hasjsjạmesj. Dette uttrykket forekommer 29 ganger i Forkynneren.
^ El.: «den jager; den skynder seg».
^ «Vinden». Bokst.: «Den». Det kan også være at det siktes til solen, som beveger seg mot sør og mot nord mellom sommer- og vintersolverv.
^ «den». Bokst.: «vinden», men i oversettelsen er ordet flyttet til begynnelsen av verset.
^ «menneske-». Hebr.: ha’adhạm.
