Forkynneren 8:1–17
8 Hvem er som den vise?+ Og hvem kjenner tydningen av en ting?+ Et menneskes visdom får hans ansikt til å lyse, og til og med strengheten i hans ansikt forandres til det bedre.+
2 Jeg sier: «Hold kongens befaling+, og det av hensyn til Guds ed.+
3 Vær ikke snar til å gå bort fra ham.+ Still deg ikke i en dårlig sak.+ For alt det han har lyst til, gjør han,+
4 ettersom kongens ord er den rådende makt;+ og hvem kan si til ham: ’Hva gjør du?’»
5 Den som holder budet, skal ikke erfare noe ulykkelig,+ og det vise hjerte skal kjenne både tid og dom.+
6 For det finnes en tid og en dom for ethvert foretagende,+ ettersom menneskenes ulykke er stor over dem.+
7 Det er jo ingen som vet hva som kommer til å skje,+ for hvem kan fortelle ham nøyaktig hvordan det vil komme til å skje?
8 Det er ikke noe menneske som har makt over ånden,* til å holde ånden tilbake;+ det er heller ikke noen rådende makt på dødsdagen;+ det er heller ikke noen fritagelse i krigen.+ Og ondskapen vil ikke redde dem som hengir seg til den.*+
9 Alt dette har jeg sett, og jeg vendte* mitt hjerte til enhver gjerning som er blitt utført under solen, i løpet av den tid da menneske har hersket over menneske til skade for ham.+
10 Men selv om det er slik, har jeg sett de onde bli begravet,+ hvordan de kom inn, og hvordan de gikk bort fra det hellige sted+ og ble glemt i den byen hvor de hadde handlet slik.+ Også dette er tomhet.
11 Fordi dommen over en ond gjerning ikke hurtig er blitt fullbyrdet,+ derfor er menneskesønnenes hjerte blitt fullstendig innstilt på å gjøre det som er ondt.+
12 Selv om en synder kan gjøre det som er ondt,+ hundre ganger og fortsette i lang tid som han lyster, er jeg likevel også klar over at det skal gå dem som frykter den sanne Gud, godt+ — fordi de har fryktet ham.+
13 Men den onde skal det slett ikke gå godt,+ og han skal heller ikke forlenge sine dager, som er lik en skygge,+ fordi han ikke frykter Gud.+
14 Det er en tomhet som hender på jorden, at det finnes rettferdige som det går som om de hadde gjort de ondes verk,+ og at det finnes onde som det går som om de hadde gjort de rettferdiges verk.+ Jeg sa at også dette er tomhet.
15 Og selv priste jeg gleden,+ for menneskene* har ikke noe bedre under solen enn å spise og drikke og glede seg, og at dette skulle følge dem i deres harde arbeid i deres levedager,+ som den sanne Gud har gitt dem under solen.+
16 I samsvar med dette vendte jeg mitt hjerte+ til å kjenne visdom og til å se den beskjeftigelse som utøves på jorden,+ for det finnes noen som ikke ser søvn med sine øyne, verken dag eller natt.+
17 Og jeg så alt den sanne Guds verk,+ hvordan menneskene ikke kan utgrunne det verk som er blitt gjort under solen;+ hvor mye menneskene enn fortsetter å arbeide hardt for å søke, utgrunner de det likevel ikke.+ Og selv om de skulle si at de er vise nok til å kjenne det,+ ville de ikke kunne utgrunne det.+
Fotnoter
^ «over ånden (pusten)». Hebr.: barụach; gr.: en pneumati.
^ «dem som hengir seg til den». Bokst.: «dens eiere». Hebr.: be‛alạw.
^ «jeg vendte». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
^ Bokst.: «for mennesket av jord». Hebr.: la’adhạm.
