Jeremia 18:1–23
18 Det ord som kom til Jeremia* fra Jehova, og som lød:
2 «Stå opp, og du skal gå ned til pottemakerens hus,+ og der skal jeg la deg høre mine ord.»
3 Så gikk jeg ned til pottemakerens hus, og se, han utførte arbeid på dreieskiven.
4 Og det karet som han holdt på med å lage av leiren, ble ødelagt av pottemakerens* hånd, og han begynte forfra og laget det så til et annet kar, slik som det syntes rett i pottemakerens øyne å lage det.+
5 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød:
6 «’Kan jeg ikke gjøre med dere liksom denne pottemakeren gjør, Israels hus?’ lyder Jehovas utsagn. ’Se, som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus.+
7 Når som helst jeg taler mot en nasjon og mot et rike for å rykke opp og rive ned og tilintetgjøre+
8 og den nasjonen virkelig vender om fra sin ondskap som jeg talte imot,+ da vil jeg føle beklagelse med hensyn til den ulykke som jeg hadde tenkt å føre over den.+
9 Men når som helst jeg taler om en nasjon og om et rike for å bygge opp og plante,+
10 og den virkelig gjør det som er ondt i mine øyne, ved ikke å adlyde min røst,+ da vil jeg føle beklagelse med hensyn til det gode som jeg sa til meg selv at jeg skulle gjøre til beste for den.’
11 Og jeg ber deg, si nå til Judas menn og til Jerusalems innbyggere: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Se, jeg utformer en ulykke mot dere og tenker ut en tanke mot dere.+ Jeg ber dere, vend om, hver fra sin onde vei, og gjør DERES veier og DERES gjerninger gode.»’»+
12 Og de sa: «Det er håpløst!+ For etter våre egne tanker skal vi vandre, og vi kommer hver især til å handle etter vårt onde hjertes gjenstridighet.»+
13 Derfor, dette er hva Jehova har sagt: «Jeg ber dere, spør selv blant nasjonene. Hvem har hørt slike ting? Det er noe meget grufullt jomfruen Israel har gjort.+
14 Vil Libanons snø trekke seg bort fra klippen på den åpne marken? Eller vil fremmede vann, kalde, sildrende, bli uttørket?
15 For mitt folk har glemt meg,+ idet de frambringer offerrøyk for noe verdiløst,+ og idet de får mennesker til å snuble på sine veier,+ fortidens stier,+ for å vandre på andre veier, en vei som ikke er bygd opp,
16 for å gjøre sitt land til noe en forferdes over,+ noe en plystrer av, til uavgrenset tid.+ Hver eneste som drar forbi det, skal stirre forferdet og riste på hodet.+
17 Som med en østavind skal jeg spre dem foran fienden.+ Ryggen, og ikke ansiktet,+ skal jeg vise dem på deres ulykkes dag.»
18 Og de sa så: «KOM, og la oss tenke ut noen tanker mot Jeremia,+ for loven vil ikke forsvinne fra presten+ eller rådet fra den vise eller ordet fra profeten.+ Kom og la oss slå ham med tungen,+ og la oss ikke gi akt på noen av hans ord.»
19 Gi akt på meg, Jehova, og lytt til mine motstanderes røst.*+
20 Skulle godt bli gjengjeldt med ondt?+ De har jo gravd en grav for min sjel.+ Husk at jeg har stått framfor deg for å tale godt nettopp om dem, for å vende din voldsomme harme bort fra dem.+
21 Overgi derfor deres sønner til hungersnøden,+ og gi dem i sverdets vold;*+ og måtte deres hustruer bli kvinner som er berøvet sine barn, og enker.+ Og måtte deres menn bli slike som er drept av en dødbringende plage, deres unge menn slike som er slått i hjel med sverdet i striden.+
22 La et skrik bli hørt fra husene deres, når du plutselig lar en røverflokk komme over dem.+ For de har gravd en grav for å fange meg, og feller har de skjult for mine føtter.+
23 Men du, Jehova, kjenner godt hele deres råd* mot meg med tanke på min død.+ Dekk ikke over* deres misgjerning, og utslett ikke denne deres synd framfor deg; men la dem bli slike som blir brakt til å snuble framfor deg.+ Grip inn mot dem på din vredes tid.+
Fotnoter
^ Bokst.: «formerens; [hånden til] den som (ut)former». Se v. 11.
^ El.: «mine motparters røst; røsten av dem som strider mot meg». LXX: «røsten av min rettssak»; Sy: «røsten av min undertrykkelse».
^ Bokst.: «hender».
^ El.: «plan».
^ El.: «Gjør ikke soning for». Hebr.: ’al-tekhappẹr ‛al.
