Jesaja 58:1–14
58 «Rop av full hals; hold ikke igjen.+ Løft din røst som et horn,* og fortell mitt folk om deres opprør+ og Jakobs hus om deres synder.
2 Likevel var det meg de dag etter dag søkte, og det var kunnskapen om mine veier de stadig gav uttrykk for glede over,+ lik en nasjon som øvde rettferdighet og ikke hadde forlatt sin Guds rettvishet,+ idet de fortsatte å be meg om rettferdige dommer og nærmet seg Gud,* som de hadde sin lyst i:+
3 ’Hvorfor fastet vi, og du så det ikke?+ Hvorfor plaget vi vår sjel,+ og du la ikke merke til det?’+
Sannelig, dagen for DERES faste fant dere behag i; da drev dere stadig alle dem som slet for dere, til arbeidet.+
4 Ja, for å trette og stride pleide dere å faste,+ og for å slå med ondskaps knyttneve.+ Fortsatte dere ikke å faste som på en dag da dere lar DERES røst høre i det høye?
5 Skulle den faste som jeg vil ha, bli som denne, som en dag da mennesket av jord plager sin sjel?+ Da han bøyer sitt hode som et siv og brer ut sekkelerret og aske som sin seng?+ Er det dette du kaller en faste og en dag som er antagelig* for Jehova?+
6 Er ikke dette den faste som jeg vil ha: å løse ondskaps lenker,+ å løsne åkstangens bånd+ og sende de undertrykte bort som frie,+ og at dere bryter hver åkstang i stykker?+
7 Er det ikke at du deler ut ditt brød til den sultne,+ og at du lar de nødstilte og hjemløse komme inn i ditt hus?+ At du, dersom du ser en som er naken, kler ham,+ og at du ikke skjuler deg for ditt eget kjød?*+
8 I så fall skulle ditt lys bryte fram som daggryet;+ og i hast skulle din helbredelse spire fram.+ Og foran deg skulle din rettferdighet i sannhet vandre;+ ja, Jehovas herlighet skulle være din baktropp.+
9 I så fall skulle du rope, og Jehova skulle svare; du skulle rope om hjelp,+ og han skulle si: ’Her er jeg!’
Hvis du fra din midte tar bort åkstangen,+ fingerpekingen+ og den skadelige tale+
10 og du gir den sultne det som er din egen sjels begjær,+ og du metter den sjel som er i nød, da skal ditt lys visselig stråle fram, selv i mørket, og ditt mulm skal være som middagstid.+
11 Og Jehova skal lede+ deg bestandig+ og mette din sjel endog i et avsvidd land,+ og dine knokler kommer han til å styrke;+ og du skal bli som en vannrik hage+ og som en vannkilde hvis vann ikke lyver.*
12 Og tilskyndt av deg skal folk* sannelig bygge opp de stedene som i lang tid* har vært herjet;+ grunnvollene fra generasjon etter generasjon skal du reise.+ Og du skal i sannhet bli kalt ’den som utbedrer revner’,+ ’den som setter i stand veier som en bor ved’.*
13 Hvis du av hensyn til sabbaten vender din fot bort fra å gjøre det som du selv har behag i, på min hellige dag,+ og du virkelig kaller sabbaten din største glede, en hellig dag for Jehova, en som blir æret,+ og du virkelig ærer den i stedet for å følge dine egne veier, i stedet for å finne det du har behag i, og å tale et ord* —
14 da skal du finne din største glede i Jehova,+ og jeg vil la deg fare fram på jordens høyder;+ og jeg vil la deg spise av din forfader Jakobs arvelodd,+ for Jehovas munn har talt.»+
Fotnoter
^ «som et horn». Hebr.: kasjsjofạr.
^ «Gud». Hebr.: ’Elohịm.
^ El.: «velbehagelig».
^ El.: «for noen av ditt eget kjød; for dine egne kjødelige slektninger».
^ El.: «svikter».
^ «Og dine sønner skal», ved en tekstrettelse.
^ El.: «i uavgrenset tid».
^ El.: «veier til ens bolig», dvs. veier som fører hjemover.
^ El.: «og å tale tomme ord».
