Job 19:1–29
19 Og Job tok til å svare og si:
2 «Hvor lenge skal dere holde på med å forarge min sjel+og å knuse meg med ord?+
3 Disse ti gangene tok dere til å refse meg;dere skammer dere ikke over å behandle meg så hardt.+
4 Og har jeg virkelig begått en feil,+er det hos meg min feil vil bo.*
5 Sannelig, om dere brisker dere mot meg+og dere viser at min skam er berettiget mot meg,+
6 da VIT at det er Gud* som har villedet meg,og med sitt fangstgarn har han omsluttet meg.+
7 Se, jeg fortsetter å rope: ’Vold!’, men jeg får ikke noe svar;+jeg fortsetter å rope om hjelp, men det finnes ingen rett.+
8 Min sti har han sperret med en steinmur,+ og jeg kan ikke komme over;og over mine veier legger han mørke.+
9 Min herlighet har han kledd av meg,+og han tar kronen bort fra mitt hode.
10 Han bryter meg ned på alle sider, og jeg går bort;og han rykker opp mitt håp akkurat som et tre.
11 Og hans vrede blir opptent mot meg,+og han fortsetter å regne meg som sin motstander.
12 Forent kommer hans tropper og kaster sin vei opp mot meg,+og de leirer seg rundt om mitt telt.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra meg,+og de som kjenner meg, har også vendt seg bort fra meg.
14 Mine nærmeste* er forsvunnet,+og de som jeg kjenner, har glemt meg,
15 de som bor som utlendinger i mitt hus;+ og selv mine slavekvinner regner meg som en fremmed;en utlending er jeg blitt i deres øyne.
16 På min tjener har jeg ropt, men han svarer ikke.Med min munn bønnfaller jeg ham gang på gang om å vise medynk.
17 Min ånde* er blitt motbydelig for min hustru,+og jeg er blitt en stank for sønnene fra min mors liv.
18 Og selv unge gutter har forkastet meg;+la meg bare reise meg, så begynner de å tale mot meg.
19 Alle mennene i min fortrolige krets avskyr meg,+og de som jeg elsket, har vendt seg mot meg.+
20 Mine knokler formelig kleber til min hud og til mitt kjøtt,+og jeg unnslipper bare med mine tenners hud.*
21 Vis meg litt velvilje, vis meg litt velvilje, dere mine venner,+for det er Guds* hånd som har rørt ved meg.+
22 Hvorfor fortsetter dere å forfølge meg liksom Gud* gjør,+og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Å, om mine ord nå ble skrevet ned!Å, om de ble opptegnet i en bok!
24 Med jerngriffel+ og bly —å, om de ble innhogd for evig i klippen!
25 Men jeg — jeg vet jo at min gjenløser*+ lever,og at han, når han kommer etter meg, skal reise seg+ over støvet.
26 Og etter min hud, som de har flådd av — dette!Om enn uttært i mitt kjød* skal jeg skue Gud,*
27 ham som jeg selv skal skue,+og som mine egne øyne, men ingen fremmed, visselig skal se.
Mine nyrer har sviktet dypt inni meg.
28 For dere sier: ’Hvorfor fortsetter vi å forfølge+ ham?’,når selve roten til saken finnes hos meg.*
29 Vær selv redde på grunn av et sverd,+for sverdet betyr voldsom harme over misgjerninger,så dere kan vite at det finnes en dommer.»*+
Fotnoter
^ LXX tilføyer: «ved at jeg har sagt noe som ikke var nødvendig, og mine ord (uttalelser) er feilaktige og ikke betimelige (ikke sagt i rett tid)».
^ «Gud». Hebr.: ’Elọah, ent. av ’Elohịm.
^ El.: «Mine slektninger».
^ «Min ånde (ånd)». Hebr.: ruchị; lat.: hạlitum mẹum.
^ «og mitt kjøtt blir hårløst (bart) i (ved) mine tenner», ved en annen avledning av verbet og ved enkelte rettelser av M. Jf. 13:14.
^ «Guds». Hebr.: ’Elọah.
^ «Gud». Hebr.: ’El.
^ «min gjenløser (gjenkjøper)». I utvidet betydning: «min hevner; min forsvarer; den som hevder min rett; den som gir meg oppreisning». Hebr.: gọ’ali; lat.: redẹmptor mẹus. Se 4Mo 35:21; Sl 19:14; Ord 23:11; Jes 63:16; Jer 50:34.
^ Bokst.: «Om enn fra mitt kjød»; el.: «Om enn uten (borte fra) mitt kjød (kjøtt)».
^ «Gud». Hebr.: ’Elọah.
^ «når . . . finnes hos meg», M; LXX: «når vi vil finne . . . hos ham».
