Job 29:1–25
29 Og Job gikk igjen i gang med å framføre sitt ordspråkaktige utsagn og sa videre:
2 «Å, om jeg hadde det som i månemånedene i fordums tid,+som i de dager da Gud* voktet meg,+
3 da han lot sin lampe lyse over mitt hodeog jeg vandret gjennom mørket ved hans lys,+
4 akkurat som jeg hadde det i mine velmaktsdager,+da det fortrolige vennskap med Gud var i mitt telt,+
5 da Den Allmektige ennå var med meg,da mine tjenere var rundt omkring meg!
6 Da jeg badet mine skritt i smørog klippen uavbrutt lot strømmer av olje renne ut for meg,*+
7 da jeg gikk ut til porten ved byen+ —på torget pleide jeg å gjøre mitt sete klart!+
8 Guttene så meg og gjemte seg,og selv de gamle reiste seg, de stod.+
9 Fyrster holdt ord tilbake,og hånden la de på sin munn.+
10 Ledernes røst ble skjult,og deres tunge hang fast ved ganen.+
11 For øret hørte og priste meg deretter lykkelig,og øyet så og vitnet deretter om meg.
12 For jeg reddet bestandig den nødstilte som ropte om hjelp,+og den farløse gutten og den som ikke hadde noen hjelper.+
13 Velsignelsen+ fra den som holdt på å gå til grunne — den kom over meg,og enkens hjerte gledet jeg gang på gang.+
14 I rettferdighet kledde jeg meg, og den var min kledning.+Min rettvishet var som en ermeløs overkledning — og en turban.
15 Øyne ble jeg for den blinde,+og føtter var jeg for den halte.
16 Jeg var en virkelig far for de fattige,+og rettssaken til dem jeg ikke kjente — den pleide jeg å granske.+
17 Og jeg knuste bestandig ugjerningsmannens kjeveben,+og fra hans tenner rev* jeg bort byttet.
18 Og jeg pleide å si: ’I mitt rede* skal jeg utånde,+og jeg skal gjøre mine dager tallrike som sandkornene.+
19 Min rot er åpen for vannmassene,+og duggen vil overnatte på min gren.
20 Min herlighet er frisk hos meg,og min bue i min hånd vil skyte gang på gang.’
21 Meg hørte de på; og de ventet,og de tidde bestandig når jeg gav råd.+
22 Etter mitt ord pleide de ikke å tale mer,og over dem dryppet mitt ord til stadighet.+
23 Og de ventet på meg som på regnet,+og sin munn åpnet de på vidt gap for vårregnet.+
24 Jeg pleide å smile til dem — de trodde det ikke —og mitt ansikts lys+ dempet de ikke.
25 Gang på gang valgte jeg veien for dem, og jeg satt som overhode;og jeg bodde som en konge blant sine tropper,+
som en som trøster de sørgende.+
Fotnoter
^ «Gud». Hebr.: ’Elọah.
^ Bokst.: «og klippen ble tømt ut som strømmer av olje hos meg».
^ «rev», ved en liten tekstrettelse; M: «kastet».
^ «I mitt rede». Muligens: «I min alderdom», i overensstemmelse med LXX.
