Job 30:1–31
30 Og nå har de ledd av meg,+de som er yngre av dager enn jeg,+
de hvis fedre jeg ville ha nektetå sette hos mitt småfes hunder.*
2 Ja, deres henders kraft — til hvilken nytte var den for meg?I dem er den fulle kraft forsvunnet.+
3 På grunn av mangel og sult er de ufruktbare;de avgnager et vannløst område,+hvor det i går var uvær og ødeleggelse.
4 De plukket salturt ved buskene,og gyvelbuskers rot var deres føde.
5 Fra samfunnet ble de gang på gang drevet bort;+folk pleide å rope etter dem som etter en tyv.
6 De må bo på elvedalers skråning,i jordhuler og i klipper.
7 Blant buskene skrek de bestandig;under neslene pleide de å klynge seg sammen.
8 Sønner av den uforstandige,+ også sønner av den navnløse,de er blitt drevet ut av landet med pisk.
9 Og nå er jeg blitt den de synger om,+og jeg er gjenstand for deres snakk.+
10 De har avskydd meg, de har holdt seg langt borte fra meg;+og mitt ansikt sparte de ikke for sitt spytt.+
11 For han løsnet min buestreng og tok til å ydmyke meg,og bisselet løsgjorde de for min skyld.
12 Ved min høyre hånd reiser de seg som yngel;mine føtter har de latt gå,men de gikk i gang med å kaste sine voller opp mot meg til min ulykke.+
13 De har revet opp mine stier;de dugde bare til ulykke for meg,+uten at de hadde noen hjelper.
14 Som gjennom en vid revne begynner de å komme;under et uvær har de veltet seg fram.
15 Plutselige redsler er blitt vendt mot meg;min fornemme fremtreden jages som av vinden,*og som en sky er min frelse forsvunnet.
16 Og nå blir min sjel utøst i meg;+nødens+ dager griper meg.
17 Om natten er mine knokler+ blitt gjennomboret og har falt av meg,og mine gnagende smerter hviler ikke.+
18 Ved stor kraft forandres min kledning;som kragen på min lange kledning omslutter den meg.
19 Han har kastet meg ned i leiren,så jeg viser meg å være som støv og aske.
20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer meg ikke;+jeg har stått der, så du kunne gi akt på meg.
21 Du forandrer deg, så du blir grusom mot meg;+med din hånds fulle styrke nærer du sterk uvilje mot meg.
22 Du løfter meg opp til vinden, du lar meg ri på den;så oppløser du meg med et brak.
23 For jeg vet at du kommer til å la meg vende tilbake til døden,+ja til huset hvor alle levende møtes.
24 Men ingen rekker sin hånd ut mot en ruinhaug,+og under ens forfall blir det ikke ropt om hjelp angående dette.
25 Sannelig, jeg gråt over den som har en hard dag;+min sjel har vært bedrøvet over den fattige.+
26 Selv om jeg ventet på det gode, kom det onde likevel;+og jeg ventet til stadighet på lyset, men mørket kom.
27 Mine innvoller ble brakt til å koke og var ikke tause;nødens dager kom meg i møte.
28 Bedrøvet+ vandret jeg omkring da det ikke var sollys;*jeg reiste meg i menigheten,* jeg fortsatte å rope om hjelp.
29 Jeg ble en bror av sjakalerog en venn av strutsens døtre.+
30 Min hud ble svart+ og falt av meg,og mine knokler ble hete av tørrhet.
31 Og til slutt passet min harpe bare til sorgog min pipe til gråtendes røst.
Fotnoter
^ El.: «hos (blant) hundene som voktet mitt småfe».
^ «sollys», M; ved en tekstrettelse: «trøst».
^ «i menigheten». Hebr.: vaqqahạl; gr.: en ekklesịai.
