Job 6:1–30
6 Og Job tok til å svare og si:
2 «Å, om min gremmelse+ ble veidog de samtidig ville legge min ulykke på vektskåler!
3 For nå er den tyngre enn selv havenes sand.Derfor har mine ord vært ubesindig tale.+
4 For Den Allmektiges* piler er hos meg,+og min ånd drikker deres gift;+redslene fra Gud* stiller seg opp mot meg.*+
5 Skriker en sebra*+ over gress,eller brøler en okse over sitt fôr?
6 Blir det som ikke har smak, spist uten salt,eller er det noen smak på legestokkrosens slimete saft?
7 Min sjel har nektet å røre noe.De er som sykdom i min føde.
8 Å, om det jeg anmoder om, ville komme,om Gud* ville oppfylle det som er mitt håp!
9 Å, om Gud ville ta og knuse meg,om han ville frigjøre sin hånd og avskjære meg!+
10 Selv det ville likevel være min trøst,og jeg skulle hoppe av glede+ under mine fødselsveer*selv om han ikke hadde medynk, for jeg har ikke skjult Den Helliges+ ord.+
11 Hvilken kraft har jeg, så jeg skulle fortsette å vente?+Og hva blir enden med meg, så jeg skulle fortsette å forlenge min sjel?*
12 Er min kraft steiners kraft?Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Er det ikke slik at jeg ingen hjelp har i meg selv,og at fruktbare gjerninger er blitt jaget bort fra meg?
14 Den som nekter sin neste kjærlig godhet,*+han kommer også til å holde opp med å frykte Den Allmektige.+
15 Mine egne brødre har handlet forrædersk,+ som en vinterbekk,som bekkefaret med vinterbekker som stadig forsvinner.
16 De er mørke av is,snøen skjuler seg på dem.
17 Når tiden kommer, blir de vannløse;+ de er blitt brakt til taushet;når det blir varmt, tørkes de ut fra sitt sted.+
18 Deres veis baner bøyer av;
de går opp til det tomme stedet og går til grunne.
19 Tẹmas+ karavaner har speidet,sabeeres*+ reisende flokk har ventet på dem.
20 De er sannelig blitt til skamme* fordi de hadde satt sin lit til dem;de er kommet helt fram, og de blir skuffet.+
21 For nå er dere blitt til intet;+dere ser redsel, og dere frykter.+
22 Er det fordi jeg har sagt: ’GI meg noe,og skjenk meg en gave* av det dere har evne til,
23 og redd meg av en motstanders hånd,+og av tyranners hånd burde dere løskjøpe meg’?+
24 Lær meg, så skal jeg for min del være taus,+og få meg til å forstå hvilken feil jeg har begått.+
25 Rettskaffenhetens ord har vært — å, ikke smertefulle!+Men irettesettelsen* fra DERES side, hva irettesetter den?+
26 Er det for å irettesette ord dere legger planer,når det som sies av en som er fortvilt,+ sies kun for vinden?+
27 Hvor mye mer kommer dere da til å kaste lodd om en farløs+og kjøpslå om DERES neste!+
28 Men GJØR nå så vel å rette oppmerksomheten mot meg,og se om jeg kommer til å lyve+ dere midt opp i ansiktet.
29 Jeg ber dere, vend tilbake* — la ingen urettferdighet oppstå —ja, vend tilbake — min rettferdighet er ennå til stede.+
30 Er det urettferdighet på min tunge,eller merker ikke min gane ulykke?
Fotnoter
^ «Jehovas», LXXVg.
^ «Gud». Hebr.: ’Elọah.
^ «stenger meg ute fra samkvem med andre», ved omflytting av to bokstaver i M.
^ El.: «et villesel».
^ «Gud». Hebr.: ’Elọah.
^ El.: «mine voldsomme smerter».
^ El.: «mitt liv [som en sjel]». Hebr.: nafsjị; gr.: mou he psykhẹ.
^ El.: «lojal kjærlighet».
^ Bokst.: «Sabas». Hebr.: Sjevạ’.
^ El.: «blitt skamfulle».
^ «og skjenk meg en gave». El.: «og skjenk en gave til gagn for meg».
^ «irettesettelsen». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
^ El.: «vend om».
