Job 9:1–35

9  Og Job tok til å svare og si:   «Ja visst, jeg vet godt at det er slik.Men hvordan kan et dødelig menneske ha rett i en sak med Gud?*+   Hvis han skulle få lyst til å strides med ham,+kan han ikke svare ham én gang av tusen.   Han er vis i hjertet og sterk i kraft.+Hvem kan være gjenstridig overfor ham og slippe uskadd fra det?+   Han flytter fjell,+ så folk ikke engang vet om dem,han som har styrtet dem over ende i sin vrede.+   Han får jorden til bevende å forlate sitt sted,så dens søyler+ skjelver.   Han sier til solen* at den ikke skal stråle fram,og rundt stjernene setter han et segl;+   han som alene spenner ut himlene+og trår på havets høye bølger,*+   som danner stjernebildet Asj,* stjernebildet Kẹsil*og stjernebildet Kịma*+ og Sydens indre rom,* 10  som gjør uransakelige storverk+og underfulle ting uten tall.+ 11  Se, han går forbi meg, og jeg ser ham ikke,og han drar fram, og jeg merker* ham ikke.+ 12  Se, han river bort. Hvem kan stå ham imot?Hvem kan si til ham: ’Hva er det du gjør?’+ 13  Gud* selv kaller ikke sin vrede tilbake;+under ham må en stormers*+ hjelpere bøye seg. 14  Hvordan skulle da jeg kunne svare ham?Jeg vil velge mine ord overfor ham,+ 15  ham som jeg ikke ville svare selv om jeg egentlig hadde rett.+Min motpart i retten ville jeg bønnfalle om velvilje.+ 16  Hvis jeg ropte til ham, ville han da svare meg?+Jeg tror ikke at han ville lytte til min røst, 17  han som knuser meg med en stormog sannelig gjør mine sår mange uten grunn.+ 18  Han kommer ikke til å la meg ta* et nytt åndedrag,+for han metter meg til stadighet med bitre ting. 19  Hvis noen er sterk med hensyn til kraft, så er det han;*+og hvis noen er sterk med hensyn til rett, å, måtte jeg da bli stevnet! 20  Om jeg hadde rett, ville min egen munn* erklære meg ond;var jeg uklanderlig, da ville han erklære meg uredelig. 21  Var jeg uklanderlig, ville jeg ikke kjenne min sjel;jeg ville vrake mitt liv. 22  Én ting er det. Derfor sier jeg:’Både den uklanderlige og den onde gjør han ende på.’+ 23  Hvis en styrtflom* plutselig skulle volde død,ville han spotte de uskyldiges fortvilelse. 24  Jorden er blitt gitt i den ondes hånd;+han tildekker ansiktet på dens dommere.Hvis det ikke er han som gjør det, hvem er det da? 25  Og mine dager er blitt raskere enn en løper;+de har flyktet, de kommer visselig ikke til å se det gode. 26  De har fart av sted som sivbåter,som en ørn som flyr fram og tilbake etter noe å spise.+ 27  Hvis jeg har sagt: ’La meg glemme min bekymring,+la meg forandre mitt ansiktsuttrykk+ og bli glad igjen’, 28  da er jeg blitt redd for alle mine smerter;+jeg vet jo at du ikke kommer til å regne meg for å være uskyldig. 29  Jeg — jeg vil måtte bli ond.*Hvorfor sliter jeg helt forgjeves?+ 30  Om jeg vasket meg i snøvannog renset mine hender* i pottaske,+ 31  da ville du dyppe meg i en grop,og mine klær ville så avgjort avsky meg. 32  For han er ikke en mann+ som jeg, så jeg skulle svare ham,så vi skulle gå sammen for retten. 33  Det finnes ingen* som kan dømme* mellom oss,+så han kunne legge sin hånd på oss begge. 34  Måtte han ta sin kjepp bort fra meg,+og det skrekkinnjagende ved ham, måtte det ikke skremme meg. 35  La meg tale og ikke være redd ham,for jeg er ikke slik innstilt i meg selv.

Fotnoter

«Gud». Hebr.: ’El; LXX: «Jehova».
«til solen». Hebr.: lachẹres; gr.: toi helịoi; lat.: sọli.
«høye bølger». Bokst.: «høyder».
«stjernebildet Kesil». Hebr.: Kesịl. Noen mener at det dreier seg om stjernebildet Orion.
«den som danner Pleiadene og Hesperos og Arcturus og Sydens forrådskamre», LXX; Vg: «som danner Arcturus og Orion og Hyadene og Sydens indre rom». «Sydens indre rom» antas å referere til stjernebildene under ekvator, de som kan ses fra den sørlige halvkule.
«og stjernebildet Kima». Hebr.: weKhimạh. Noen mener at det dreier seg om stjernehopen Pleiadene (Sjustjernen) i stjernebildet Tyren (Taurus).
«stjernebildet Asj». Hebr.: ‛Asj. Noen mener at det dreier seg om stjernebildet Store bjørn (Ursa major).
El.: «skjelner».
«Gud». Hebr.: ’Elọah. Se fotn. til 3:4.
El.: «en framstormers». Hebr.: rạhav. Se fotn. til 26:12.
«ta». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person). Den står her som objekt til verbet «la [bokst.: «gi»]».
«så er det han». M: «se!»; T: «der er han».
«min egen munn», MLXXSyVg; ved en rettelse av M: «hans egen munn».
«en svepe», ved en annen avledning av det hebr. ordet.
El.: «jeg vil jo bli erklært ond (skyldig)».
El.: «håndflater».
«Det finnes ingen», MVg; LXX: «Hvis det bare fantes noen [som kunne]».
«som kan dømme». El.: «mellommann». Gr.: mesịtes, som i 1Ti 2:5.