Jona 1:1–17
1 Og Jehovas ord begynte å komme til Jona,+ Amịttais sønn, og det lød:
2 «Bryt opp, gå til Nịnive,+ den store byen, og rop ut imot henne* at deres ondskap er steget opp for mitt ansikt.»+
3 Og Jona brøt så opp for å rømme til Tạrsis,+ bort fra Jehovas ansikt;+ og han kom til slutt ned til Jọppe*+ og fant et skip som gikk til Tạrsis. Så betalte han det reisen kostet, og gikk ned i det, for å dra med dem til Tạrsis, bort fra Jehovas ansikt.
4 Og Jehova selv kastet en veldig vind* mot havet,+ og det ble en veldig storm+ på havet; og skipet holdt på å bli slått til vrak.
5 Og skipsfolkene begynte å bli redde og rope om hjelp, hver til sin gud.*+ Og de gikk i gang med å kaste de tingene som fantes i skipet, ut i havet, for å lette det for dem.+ Men Jona var gått ned til dekksfartøyets innerste deler, og han la seg deretter ned og falt i dyp søvn.+
6 Til slutt gikk skipsføreren* bort til ham og sa til ham: «Hva er det som er i veien med deg, du som sover så tungt? Reis deg, rop til din gud!*+ Kanskje den sanne Gud* viser at han har omsorg for oss, så vi ikke skal forgå.»+
7 Og de begynte å si til hverandre: «Kom, og la oss kaste lodd,+ så vi kan få vite hvem som er skyld i at vi er blitt rammet av denne ulykken.»+ Og de fortsatte å kaste lodd, og til slutt falt loddet på Jona.+
8 Da sa de til ham: «Vi ber deg, fortell oss hvem som er skyld i at vi er blitt rammet av denne ulykken.+ Hva er ditt arbeid, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk tilhører du?»
9 Da sa han til dem: «Jeg er hebreer,+ og jeg frykter+ Jehova, himlenes Gud,+ han som dannet havet og det tørre land.»+
10 Og mennene* ble grepet av stor frykt, og de sa videre til ham: «Hva er det du har gjort?»+ Mennene hadde nemlig fått vite at det var bort fra Jehovas ansikt han rømte, for det hadde han fortalt dem.
11 Til slutt sa de til ham: «Hva skal vi gjøre med deg,+ så havet kan bli stille for oss?» For havet ble stadig mer stormfullt.
12 Da sa han til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, og havet vil bli stille for dere; for jeg vet at det er på grunn av meg denne veldige stormen er kommet over dere.»+
13 Mennene forsøkte imidlertid å arbeide seg gjennom bølgene, for å føre skipet tilbake til tørt land; men de var ikke i stand til det, for havet reiste seg stadig mer stormfullt mot dem.+
14 Og de begynte å rope til Jehova og si:+ «Å, Jehova, vi ber deg, la oss ikke forgå på grunn av denne mannens sjel!* Og la ikke uskyldig blod komme over oss,+ for du, Jehova, har jo selv gjort som det har behaget deg!»+
15 Dermed løftet de Jona opp og kastet ham i havet; og havet holdt så opp med å rase.+
16 Da ble mennene grepet av stor frykt for Jehova,+ og de frambar derfor et offer for Jehova+ og avla løfter.+
17 * Nå sørget Jehova for at en stor fisk* slukte Jona,+ slik at Jona kom til å være i fiskens indre i tre dager og tre netter.+
Fotnoter
^ El.: «den». Hunkj. på hebr.
^ «Joppe». Hebr.: Jafọ; gr.: Iọppen; lat.: Iọppen.
^ «sin gud». Hebr.: ’elohạw; gr.: ton theọn autọn; lat.: dẹum sụum.
^ Bokst.: «den fremste blant sjømennene».
^ «din gud». Hebr.: ’elohẹjkha; gr.: ton theọn sou; lat.: Dẹum tụum.
^ «den sanne Gud». Hebr.: ha’Elohịm. Se tillegget, 1F.
^ «mennene». Hebr.: ha’anasjịm, flt. av ’isj.
^ «på grunn av . . . sjel». Hebr.: benẹfesj; gr.: hẹneken tes psykhẹs; lat.: in ạnima. Se tillegget, 4A.
^ I MLXXVg begynner kap. 2 her.
^ «fisk». Hebr.: dagh; gr.: kẹtei, «havuhyre; veldig fisk»; lat.: pịscem.
