Josva 24:1–33
24 Og Josva begynte å samle alle Israels stammer i Sịkem*+ og å kalle til seg Israels eldste+ og overhodene og dommerne og oppsynsmennene, og de stilte seg opp framfor den sanne Gud.+
2 Og Josva sa deretter til hele folket: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Det var på den andre siden av Elven*+ DERES forfedre+ bodde for lenge siden, Tạrah, far til Abraham og far til Nạkor,+ og de pleide å tjene* andre guder.*
3 Med tiden tok jeg DERES forfader Abraham+ fra den andre siden av Elven+ og lot ham vandre gjennom hele Kạnaans land og gjorde hans ætt* tallrik.+ Og jeg gav ham Isak.+
4 Og Isak gav jeg Jakob og Esau.+ Senere gav jeg Sẹ’ir-fjellet til Esau, for at han skulle ta det i eie;+ og Jakob og hans sønner drog ned til Egypt.+
5 Siden sendte jeg Moses og Aron,+ og jeg begynte å plage Egypt med det* jeg gjorde i landets midte;+ og deretter førte jeg dere ut.+
6 Da jeg førte DERES fedre ut av Egypt+ og dere kom til havet, satte egypterne etter+ DERES fedre med stridsvogner og hestfolk til Rødehavet.
7 Og de begynte å rope til Jehova.+ Da la han et mørke mellom dere og egypterne+ og førte havet over dem og dekket dem,+ og DERES øyne fikk se hva jeg gjorde i Egypt;+ og dere bodde siden i ødemarken i mange dager.+
8 Langt om lenge førte jeg dere til amorittenes land, de som bodde på den andre siden av Jordan, og de begynte å kjempe mot dere.+ Da gav jeg dem i DERES hånd, så dere kunne ta deres land i eie, og jeg tilintetgjorde dem foran dere.+
9 Så stod Bạlak, Sịppors sønn,+ Mọabs konge, opp og begynte å kjempe mot Israel.+ Og han sendte bud og tilkalte Bịleam, Bẹors sønn, for at han skulle nedkalle ondt over dere.+
10 Men jeg ville ikke høre på Bịleam.+ Derfor velsignet han dere flere ganger.+ Slik utfridde jeg dere av hans hånd.+
11 Deretter gikk dere over Jordan+ og kom til Jẹriko.+ Og Jẹrikos jordeiere* og amorittene og perisittene og kanaaneerne og hetittene og girgasjittene, hevittene og jebusittene begynte å kjempe mot dere; men jeg gav dem i DERES hånd.+
12 Så sendte jeg en følelse av mismot* foran dere, og den drev dem etter hvert ut foran dere+ — to amorittkonger — det var ikke med ditt sverd og ikke med din bue.+
13 Slik gav jeg dere et land som dere ikke hadde slitt for, og byer som dere ikke hadde bygd,+ og dere bosatte dere i dem. Vingårder og olivenlunder som dere ikke har plantet, spiser dere av.’+
14 Så frykt nå Jehova+ og tjen ham i uklanderlighet og i sannhet,+ og fjern de gudene som DERES forfedre tjente på den andre siden av Elven og i Egypt,+ og tjen Jehova.
15 Men hvis det er ondt i DERES øyne å tjene Jehova, så velg selv i dag hvem dere vil tjene,+ enten de gudene som DERES forfedre tjente på den andre siden av Elven,*+ eller gudene til amorittene, i hvis land dere bor.+ Men jeg og min husstand, vi skal tjene Jehova.»+
16 Da svarte folket og sa: «Det er utenkelig for oss å forlate Jehova for å tjene andre guder.
17 For det var Jehova vår Gud som førte oss og våre fedre opp fra Egypts land,+ ut av slavehuset,+ og som gjorde disse store tegnene for våre øyne,+ og som fortsatte å vokte oss på hele den veien som vi vandret på, og blant alle de folkene som vi drog midt gjennom.+
18 Og Jehova begynte å drive ut alle de folkene+ som bodde i landet, også* amorittene, foran oss. Også vi skal tjene Jehova, for han er vår Gud.»+
19 Så sa Josva til folket: «Dere er ikke i stand til å tjene Jehova, for han er en hellig Gud;*+ han er en Gud* som krever udelt hengivenhet.+ Han kommer ikke til å tilgi DERES opprør og DERES synder.+
20 Hvis dere forlater Jehova+ og dere tjener fremmede guder,*+ da skal han sannelig vende seg bort og volde dere skade og utrydde dere, etter at han har gjort godt mot dere.»+
21 Da sa folket til Josva: «Nei, det er Jehova vi skal tjene!»+
22 Og Josva sa til folket: «Dere er vitner mot dere selv+ på at dere av egen vilje har valgt dere Jehova for å tjene ham.»+ Til dette sa de: «Vi er vitner.»
23 «Så fjern nå de fremmede gudene som er blant dere,+ og bøy DERES hjerter til Jehova, Israels Gud.»
24 Da sa folket til Josva: «Jehova vår Gud skal vi tjene, og til hans røst skal vi lytte!»+
25 Og Josva sluttet så en pakt med folket den dagen og fastsatte en forordning og en rettslig avgjørelse+ for dem i Sịkem.*
26 Deretter skrev Josva disse ord i boken med Guds lov+ og tok en stor stein+ og reiste den der under det store treet+ som står ved Jehovas helligdom.
27 Og Josva sa videre til hele folket: «Se, denne steinen skal tjene som et vitne mot oss,+ for den har selv hørt alle de ord som Jehova har talt til oss, og den skal tjene som et vitne mot dere, for at dere ikke skal fornekte DERES Gud.»
28 Dermed sendte Josva folket bort, hver til sin arv.+
29 Og det skjedde etter disse hendelsene at Josva, Nuns sønn, Jehovas tjener, med tiden døde, hundre og ti år gammel.+
30 Så begravet de ham på hans arvs område i Tịmnat-Sẹrah,+ som ligger i Ẹfraims fjellområde, nord for Gạ’asj-fjellet.
31 Og Israel fortsatte å tjene Jehova alle Josvas dager og alle de eldstes dager, de hvis dager strakte seg forbi Josva,+ og som kjente til hele den gjerning som Jehova hadde gjort for Israel.+
32 Og Josefs ben,+ som Israels sønner hadde ført opp fra Egypt, begravet de i Sịkem på det markstykket som Jakob hadde kjøpt av sønnene til Hạmor,+ Sịkems far, for hundre pengestykker;*+ og det* kom til å tilhøre Josefs sønner som en arv.+
33 Også Eleạsar, Arons sønn, døde.+ Og de begravet ham på hans sønn Pịnehas’+ høyde,* som han hadde gitt ham i Ẹfraims fjellområde.
Fotnoter
^ «Sikem», MSyVg; LXX: «Sjilo».
^ Dvs. øst for Eufrat.
^ «og de pleide å tjene (tilbe)». Hebr.: wajja‛avdhụ; gr.: kai elạtreusan, «og de ytet hellig tjeneste for». Se fotn. til 2Mo 3:12.
^ «andre guder». Hebr.: ’elohịm ’acherịm, begge flt.
^ El.: «avkom [tallrikt]».
^ «med det», LXXB; LXXA: «med de tegn som»; M: «slik som».
^ «jordeiere». El.: «borgere; eiere; herrer». Hebr.: ba‛alẹ; LXX: «innbyggere».
^ Uttrykket «sende en følelse av mismot» forekommer også i 2Mo 23:28 og 5Mo 7:20. Se fotn. til 2Mo 23:28.
^ Dvs. øst for Eufrat.
^ El.: «ja».
^ Bokst.: «han [er] en hellig Gud». Hebr.: ’Elohịm qedhosjịm hu’. Selv om adjektivet står i flt., viser pronomenet (hu’), som er ent., at ’Elohịm er majestetsflt. og skal oppfattes som ent. Gr.: theọs; lat.: Dẹus.
^ «fremmede guder». El.: «utenlandske guder; et fremmed lands guder».
^ «Sikem», MSyVg; LXX: «Sjilo».
^ «pengestykker». Hebr.: qesitạh. Verdien er ikke kjent i dag.
^ «det», SyVg; M: «de».
^ El.: «i hans sønn Pinehas’ Gibea», i samsvar med LXXVg.
