Markus 6:1–56
6 Og han drog derfra og kom til sin hjemtrakt, og hans disipler fulgte ham.+
2 Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen; og de fleste av dem som hørte på, var slått av forundring og sa: «Hvor har denne mannen fått disse ting fra?+ Og hvorfor skulle denne visdom ha blitt gitt denne mannen og slike kraftige gjerninger bli gjort ved hans hender?
3 Er ikke dette tømmermannen,+ Marias sønn+ og bror til Jakob+ og Josef* og Judas og Simon?+ Og er ikke hans søstre her blant oss?» De begynte da å ta anstøt av ham.+
4 Men Jesus fortsatte ved å si til dem: «Det er bare i sin hjemtrakt og blant sine slektninger og i sitt eget hus en profet ikke blir æret.»+
5 Og han kunne ikke gjøre noen kraftig gjerning der, bortsett fra å legge hendene på noen få syke og lege dem.
6 Og han undret seg over deres mangel på tro. Han drog så omkring til landsbyene på en rundreise og underviste.+
7 Nå kalte han til seg de tolv, og han tok til å sende dem ut to og to,+ og han begynte å gi dem myndighet over de urene ånder.+
8 Han gav dem også instrukser om ikke å ta noe annet med på reisen enn bare en stav — ikke noe brød, ingen matpose,+ ingen kobberpenger i beltepungene sine+ —
9 men å binde på seg sandaler og ikke ha på seg to underkledninger.+
10 Videre sa han til dem: «Hvor dere kommer inn i et hjem,+ så bli der inntil dere drar fra det stedet.+
11 Og hvor et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, skal dere, når dere drar derfra, riste av støvet som er under DERES føtter, til et vitnesbyrd* for dem.»+
12 Så drog de ut og forkynte, for at folk skulle angre;+
13 og de drev ut mange demoner+ og gned inn mange syke med olje+ og leget dem.+
14 Nå kom det kong Herodes* for øre, for navnet Jesus* ble kjent, og folk sa:* «Johannes døperen* er blitt oppreist fra de døde, og derfor virker de kraftige gjerningene i ham.»+
15 Men andre sa: «Det er Elịa.»+ Andre igjen sa: «Det er en profet, lik en av profetene.»+
16 Men da Herodes hørte det, begynte han å si: «Den Johannes som jeg halshogde, han er blitt oppreist.»+
17 For Herodes hadde selv sendt ut folk og arrestert Johannes og satt ham bundet i fengsel på grunn av Herọdias, hans bror Filips hustru, ettersom han hadde giftet seg med henne.+
18 Johannes hadde nemlig gjentatte ganger sagt til Herodes: «Du har ikke lov til å ha din brors hustru.»+
19 Men Herọdias bar nag+ til ham og ønsket å drepe ham, men kunne ikke.+
20 For Herodes fryktet+ Johannes, ettersom han visste at han var en rettferdig og hellig mann;+ og han holdt ham beskyttet. Og etter å ha hørt+ på ham var han i stor villrede om hva han skulle gjøre, men han hørte likevel fortsatt gjerne på ham.
21 Men det kom en beleilig dag+ da Herodes holdt et aftensmåltid på sin fødselsdag+ for sine stormenn og de militære befalingsmenn* og de fremste i Galilẹa.
22 Og datter til den selvsamme Herọdias kom inn og danset og behaget Herodes og dem som lå til bords+ sammen med ham. Kongen sa til den unge piken: «Be meg om hva du enn vil, så vil jeg gi deg det.»
23 Ja, han sverget på det og sa til henne: «Alt du ber meg om, vil jeg gi deg,+ inntil halvdelen av mitt rike.»+
24 Og hun gikk ut og sa til sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun sa: «Hodet til Johannes døperen.»+
25 Straks skyndte hun seg inn til kongen og framsatte sin anmodning, idet hun sa: «Jeg vil at du med én gang skal gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.»
26 Selv om kongen ble dypt bedrøvet, ville han likevel ikke avvise henne, av hensyn til edene og dem som lå til bords.+
27 Kongen sendte så straks en av livvakten og befalte ham å komme med hans hode. Og han gikk av sted og halshogde ham i fengselet+
28 og kom med hans hode på et fat, og han gav det til den unge piken, og den unge piken gav det til sin mor.+
29 Da hans disipler hørte om det, kom de og tok hans lik og la det i en minnegrav.+
30 Og apostlene samlet seg foran Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært fra seg.+
31 Og han sa til dem: «Kom med, dere selv, til et øde sted, hvor vi kan være for oss selv,+ og hvil litt.»+ For det var mange som kom og gikk, og de hadde ingen ledig stund, ikke engang til å spise.+
32 Så drog de av sted i båten til et øde sted, hvor de kunne være for seg selv.+
33 Men folk så dem dra, og mange fikk vite det, og fra alle byene strømmet de sammen dit til fots og kom før dem.+
34 Da han så kom fram,* så han en stor folkemengde, men han fikk medlidenhet+ med dem, for de var som sauer uten hyrde.+ Og han begynte å lære dem mange ting.+
35 Nå var det blitt sent, og hans disipler kom bort til ham og begynte å si: «Stedet er isolert, og det er allerede sent.+
36 Send dem bort, så de kan dra av sted til landsbygden og landsbyene rundt omkring og kjøpe seg noe å spise.»+
37 Han svarte ved å si til dem: «Gi dere dem noe å spise.» Da sa de til ham: «Skal vi dra av sted og kjøpe brød for to hundre denạrer* og gi folket å spise?»+
38 Han sa til dem: «Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!» Etter at de hadde brakt det på det rene, sa de: «Fem, foruten to fisker.»+
39 Og han gav alt folket beskjed om å legge seg ned i grupper+ i det grønne gresset.+
40 Og de la seg ned i grupper på hundre og på femti.+
41 Han tok nå de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og uttalte en velsignelse+ og brøt+ brødene i stykker og begynte å gi dem til disiplene, for at de skulle sette dem fram for folket; og han delte opp de to fiskene til alle.
42 Så spiste de alle og ble mette;+
43 og de samlet opp stykker, tolv kurver fulle, foruten fiskene.
44 Og de som spiste av brødene, var fem tusen menn.+
45 Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og dra i forveien til den andre bredden, mot Betsaida, mens han selv sendte folkemengden bort.+
46 Men etter at han hadde sagt farvel til dem, gikk han av sted til et fjell for å be.+
47 Da kvelden nå hadde falt på, var båten midt ute på sjøen, men han var alene på land.+
48 Og da han så at det var hardt for dem å ro,+ for vinden stod imot dem, kom han imot dem, omkring den fjerde nattevakt,* gående på sjøen; men han ville gå forbi dem.
49 Da de fikk se ham komme gående på sjøen, tenkte de: «Det er et overnaturlig fenomen!» Og de ropte høyt.+
50 For de så ham alle og ble urolige. Men straks talte han med dem, og han sa til dem: «Fatt mot, det er meg; frykt ikke.»+
51 Og han kom opp i båten til dem, og vinden la seg.+ Da var de fylt av undring i sitt indre,
52 for de hadde ikke fått tak i meningen med brødene, nei, deres hjerter var fortsatt trege til å forstå.+
53 Og da de kom over til land, kom de til Gennẹsaret og ankret opp i nærheten.+
54 Men så snart de gikk ut av båten, kjente folk ham igjen,
55 og de løp rundt i hele området og begynte å bære dem som var syke, omkring på bårer dit hvor de hørte han var.
56 Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller landsbygder,+ la de de syke på torgene, og de bad ham inntrengende om at de bare måtte få røre+ ved frynsen+ på ytterkledningen hans. Og alle som fikk rørt ved den, ble gjort friske.*+
Fotnoter
^ «Josef», אVg; ABCDSyh,p: «Joses».
^ «et vitnesbyrd». Gr.: martỵrion; lat.: testimọnium.
^ Bokst.: «for hans navn».
^ «folk sa». Bokst.: «de sa», BW; אACSyh,p,s: «han sa».
^ El.: «neddukkeren». Gr.: ho baptịzon.
^ Bokst.: «kiliarkene». Gr.: tois khiliạrkhois; befalingsmenn over 1000 soldater; lat.: tribụnis.
^ El.: «steg ut av båten».
^ En denar var en romersk sølvmynt som veide 3,85 g.
^ El.: «ble frelst (reddet)».
