1. Mosebok 31:1–55

  • Jakob drar til Kanaan i hemmelighet (1–18)

  • Laban innhenter Jakob (19–35)

  • Jakobs pakt med Laban (36–55)

31  Etter en tid fikk Jakob høre at Labans sønner sa: «Jakob har tatt alt far eide. Hele den rikdommen han har samlet seg, kommer fra det som tilhørte far.»+  Og Jakob kunne se på Labans ansikt at han hadde en annen holdning til ham enn før.+  Til slutt sa Jehova til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og til slektningene dine,+ og jeg skal fortsette å være med deg.»  Da sendte Jakob bud etter Rakel og Lea og ba dem komme ut på marken der han hadde småfeet.  Han sa til dem: «Jeg har sett at faren deres har forandret holdning til meg,+ men min fars Gud har vært med meg.+  Dere vet jo selv hvor hardt jeg har arbeidet for faren deres.+  Likevel har han prøvd å lure meg og har forandret lønnen min ti ganger. Men Gud har ikke tillatt ham å skade meg.  Når han sa: ‘De flekkete skal være lønnen din’, fikk alt småfeet flekkete unger. Men når han sa: ‘De stripete skal være lønnen din’, fikk alt småfeet stripete unger.+  Slik tok Gud litt etter litt husdyrene fra faren deres og ga dem til meg. 10  En gang småfeet kom i brunst, så jeg i en drøm at de bukkene som paret seg med småfeet, var stripete, flekkete og spettete.+ 11  Så sa den sanne Guds engel til meg i drømmen: ‘Jakob!’ Og jeg svarte: ‘Her er jeg.’ 12  Han fortsatte: ‘Løft blikket og se at alle de bukkene som parer seg med småfeet, er stripete, flekkete og spettete. Jeg har nemlig sett alt det Laban gjør mot deg.+ 13  Jeg er den sanne Gud, som viste seg for deg i Betel,+ der du salvet en minnestein og avla et løfte til meg.+ Bryt nå opp, dra bort fra dette landet, og vend tilbake til det landet der du er født.’»+ 14  Da svarte Rakel og Lea ham: «Kan vi lenger regne med å få noen del av arven etter vår far? 15  Ser han ikke på oss som fremmede, siden han har solgt oss og brukt opp de pengene han fikk for oss?+ 16  All den rikdommen som Gud har tatt fra vår far, tilhører oss og barna våre.+ Så gjør alt det Gud har sagt til deg.»+ 17  Da brøt Jakob opp og løftet barna og konene sine opp på kamelene.+ 18  Han tok med seg hele flokken sin, de husdyrene som han hadde samlet seg i Paddan-Aram, og alle de eiendelene som han hadde skaffet seg,+ og ga seg i vei til sin far Isak i landet Kạnaan.+ 19  Mens Laban var ute for å klippe sauene sine, hadde Rakel stjålet farens husguder.*+ 20  Og Jakob lurte arameeren Laban, for han hadde ikke fortalt ham at han hadde tenkt å rømme. 21  Han rømte og gikk over Elven*+ med alt han hadde. Så dro han mot Gịleads fjellområde.+ 22  Den tredje dagen fikk Laban vite at Jakob hadde rømt. 23  Da tok han med seg sine brødre* og satte etter ham, og sju dager senere nådde han ham igjen i Gịleads fjellområde. 24  Men Gud kom til arameeren Laban+ i en drøm om natten+ og sa til ham: «Pass på hva du sier til Jakob, enten det er godt eller ondt.»*+ 25  Jakob hadde slått opp teltet sitt i Gịleads fjellområde, og Laban og hans brødre hadde slått leir i det samme området. Laban oppsøkte nå Jakob. 26  Laban sa til ham: «Hva har du gjort? Hvorfor har du lurt meg og ført døtrene mine bort som om de var krigsfanger? 27  Hvorfor lurte du meg og rømte i hemmelighet uten å si noe? Hvis du hadde sagt fra til meg, kunne jeg ha sendt deg av sted med glede og sang, med tamburin og harpe. 28  Men du lot meg ikke engang få kysse barnebarna* og døtrene mine farvel. Det var uklokt av deg. 29  Det står i min makt å skade dere, men deres fars Gud sa til meg i natt: ‘Pass på hva du sier til Jakob, enten det er godt eller ondt.’+ 30  Nå har du dratt av sted fordi du lengtet etter å vende tilbake til din fars hus, men hvorfor har du stjålet gudene mine?»+ 31  Jakob svarte Laban: «Jeg var redd. For jeg tenkte at du kanskje ville ta døtrene dine fra meg med makt. 32  Den du måtte finne gudene dine hos, skal dø. Let igjennom alt jeg har, mens våre brødre ser på, og ta det som er ditt.» Men Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem. 33  Da gikk Laban inn i Jakobs telt og inn i Leas telt og inn i de to slavekvinnenes telt,+ men han fant ikke gudene. Så gikk han ut av Leas telt og inn i Rakels telt. 34  Imens hadde Rakel tatt husgudene* og lagt dem i kamelens damesalkurv, og hun satt på dem. Og Laban lette igjennom hele teltet, men fant dem ikke. 35  Hun sa til faren: «Ikke bli sint, min herre, men jeg kan ikke reise meg for deg, for jeg har det på kvinners vis.»+ Han fortsatte å lete nøye, men fant ikke husgudene.*+ 36  Da ble Jakob sint og begynte å anklage Laban. Han sa til Laban: «Hva galt har jeg gjort? Hvorfor forfølger du meg som om jeg var en forbryter? 37  Nå som du har lett igjennom alle eiendelene mine, hva har du da funnet som tilhører ditt hus? Legg det her foran mine brødre og dine brødre, og la dem dømme mellom oss to. 38  I de 20 årene jeg har vært hos deg, har sauene og geitene dine aldri abortert,+ og jeg har ikke spist en eneste vær fra flokken din. 39  Jeg kom aldri til deg med et dyr som var revet i stykker av ville dyr.+ Jeg bar alltid tapet av det selv. Uansett om et dyr ble stjålet om dagen eller om natten, krevde du erstatning av meg. 40  Heten plaget meg om dagen og kulden om natten, og søvnen flyktet fra øynene mine.+ 41  I 20 år har jeg vært i ditt hus. Jeg har tjent deg i 14 år for de to døtrene dine og i 6 år for småfeet ditt, og du har forandret lønnen min ti ganger.+ 42  Hvis ikke min fars Gud,+ han som er Abrahams Gud og den Gud som Isak frykter,*+ hadde vært på min side, ville du nå ha sendt meg tomhendt bort. Gud har sett min nød og mine henders slit, og derfor irettesatte han deg i natt.»+ 43  Laban svarte Jakob: «Kvinnene er mine døtre, og barna er mine barnebarn, og småfeet er mitt småfe, og alt du ser, tilhører meg og døtrene mine. Hvordan skulle jeg kunne gjøre dem eller barna deres noe? 44  Kom nå og la oss inngå en pakt, du og jeg, og den skal være et vitne mellom oss.» 45  Da tok Jakob en stein og reiste den som en minnestein.+ 46  Så sa Jakob til sine brødre: «Samle sammen steiner!» Og de tok steiner og laget en røys. Deretter spiste de der ved steinrøysen. 47  Laban kalte den Jegar-Sahadụta,* men Jakob kalte den Galed.* 48  Så sa Laban: «Denne steinrøysen er et vitne mellom meg og deg i dag.» Det var derfor den ble kalt Galed+ 49  og Vakttårnet, for Laban sa: «La Jehova holde vakt mellom deg og meg når vi ikke ser hverandre. 50  Hvis du behandler døtrene mine dårlig, og hvis du tar deg koner ved siden av døtrene mine, så husk at Gud vil være vitne mellom deg og meg, selv om ikke noe menneske skulle være til stede.» 51  Laban sa videre til Jakob: «Her er steinrøysen, og her er minnesteinen som jeg har reist mellom deg og meg. 52  Denne steinrøysen og denne minnesteinen er vitner+ om at jeg ikke vil gå forbi steinrøysen for å gjøre noe ondt mot deg, og om at du ikke skal gå forbi steinrøysen og minnesteinen for å gjøre noe ondt mot meg. 53  La Abrahams Gud+ og Nakors Gud, deres fars Gud, dømme mellom oss.» Og Jakob sverget ved den Gud som hans far Isak frykter.*+ 54  Deretter frambar Jakob et offer på fjellet og ba sine brødre til et måltid. Så spiste de og ble på fjellet natten over. 55  Morgenen etter sto Laban tidlig opp og kysset barnebarna*+ og døtrene sine og velsignet dem.+ Så brøt han opp og dro hjem igjen.+

Fotnoter

El.: «avgudsfigurer». Bokst.: «terafim».
Dvs. Eufrat.
El.: «slektninger».
Bokst.: «Vokt deg, så du ikke taler med Jakob fra godt til ondt.»
Bokst.: «sønnene».
El.: «avgudsfigurene». Bokst.: «terafim».
El.: «avgudsfigurene». Bokst.: «terafim».
Bokst.: «og Isaks frykt».
Et arameisk uttrykk som betyr «vitnerøys; vitnesbyrdets røys».
Et hebraisk uttrykk som betyr «vitnerøys; vitnesbyrdets røys».
Bokst.: «ved sin far Isaks frykt».
Bokst.: «sønnene».