1. Mosebok 8:1–22
8 Men Gud rettet sin oppmerksomhet mot* Noah og alle de ville dyrene og husdyrene som var med ham i arken,+ og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke.
2 Himmelens kilder ble stoppet til, ja, himmelens sluser ble stengt, slik at det sluttet å regne.*+
3 Og vannet trakk seg gradvis tilbake fra jorden. Etter 150 dager var det tydelig at vannet hadde sunket.
4 På den 17. dagen i den sjuende måneden la arken seg til hvile på Ạrarat-fjellene.
5 Og vannet fortsatte å minke til den tiende måneden. På den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.+
6 Etter 40 dager åpnet Noah det vinduet+ han hadde laget i arken,
7 og sendte ut en ravn. Den fløy omkring utenfor arken, men kom alltid tilbake, helt til vannet hadde tørket bort fra jorden.
8 Senere sendte han ut en due for å se om vannet hadde trukket seg tilbake fra jordoverflaten.
9 Duen fant ikke noe sted der den kunne sette seg,* så den kom tilbake til ham i arken, for vannet dekket ennå hele jordoverflaten.+ Han rakte ut hånden og tok duen inn i arken.
10 Han ventet i sju dager og sendte så duen ut fra arken enda en gang.
11 Da duen kom til ham ved kveldstid, så han at den hadde et nyplukket olivenblad i nebbet. Slik skjønte Noah at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden.+
12 Han ventet i sju dager til. Så sendte han duen ut, men den kom ikke tilbake igjen.
13 I det 601. året,+ på den første dagen i den første måneden, var vannet borte fra jorden. Noah fjernet en del av taket* på arken og så at jordoverflaten var i ferd med å bli tørr.
14 På den 27. dagen i den andre måneden var jorden blitt helt tørr.
15 Gud sa nå til Noah:
16 «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og deres koner.+
17 Ta med deg alle de levende skapningene:*+ de flygende skapningene, de forskjellige dyrene og alle jordens kryp, slik at de kan formere seg* og være fruktbare og bli mange på jorden.»+
18 Da gikk Noah ut sammen med sine sønner,+ sin kone og sine sønners koner.
19 Alle levende skapninger, alle kryp og alle flygende skapninger, alt som beveger seg på jorden, gikk ut av arken, gruppe for gruppe.+
20 Så bygde Noah et alter+ for Jehova og tok noen av alle de rene dyrene og av alle de rene flygende skapningene+ og ofret dem som brennofre på alteret.+
21 Og duften var behagelig* for Jehova. Så Jehova sa i sitt hjerte: «Aldri mer skal jeg forbanne* jorden+ på grunn av menneskene, for tilbøyelighetene i menneskehjertet er onde helt fra barndommen av,+ og aldri mer skal jeg utslette alt levende slik jeg nå har gjort.+
22 Fra nå av skal det aldri slutte å være såing og innhøstning, kulde og varme, sommer og vinter eller dag og natt på jorden.»+
Fotnoter
^ Bokst.: «husket».
^ El.: «regnet fra himmelen ble holdt tilbake».
^ Bokst.: «noe hvilested for sin fotsåle».
^ Bokst.: «fjernet overdekningen».
^ El.: «vrimle på jorden».
^ El.: «hver levende skapning av all slags kjød».
^ El.: «formildende; beroligende».
^ El.: «nedkalle ondt over».
