1. Samuelsbok 14:1–52
14 En dag sa Jonatan,+ Sauls sønn, til den tjeneren som bar våpnene hans: «Kom, så drar vi over til filisternes forpost på den andre siden.» Men han sa ikke noe til faren sin.
2 Saul oppholdt seg i utkanten av Gịbea+ under granatepletreet i Migron, og det var omkring 600 mann sammen med ham.+
3 (Og Akịja, sønn av Ạkitub,+ bror til Ịkabod,+ sønn av Pịnehas,+ sønn av Eli,+ Jehovas prest i Sjilo,+ bar efoden.)+ Men krigerne visste ikke at Jonatan hadde dratt.
4 Mellom de passasjene Jonatan prøvde å krysse for å komme til filisternes forpost, var det en tannlignende klippe på den ene siden og en tannlignende klippe på den andre siden. Den ene ble kalt Boses og den andre Sene.
5 Den ene klippen sto som en søyle i nord, midt imot Mikmasj, og den andre i sør, midt imot Geba.+
6 Så sa Jonatan til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til forposten til disse uomskårne mennene.+ Kanskje Jehova vil gripe inn for oss, for ingenting kan hindre Jehova i å utfri, enten det er ved mange eller ved få.»+
7 Da sa våpenbæreren til ham: «Gjør det som ligger deg på hjertet. Gå hvor du vil. Jeg skal følge deg, uansett hvor du ønsker å gå.»
8 Jonatan sa: «Vi drar over til disse mennene, så de får se oss.
9 Hvis de sier til oss: ‘Stå stille til vi kommer bort til dere!’, så blir vi stående der vi er, og går ikke opp til dem.
10 Men hvis de sier: ‘Kom opp mot oss!’, så går vi opp, for det er et tegn på at Jehova vil gi dem i vår hånd.»+
11 Så stilte de seg begge slik at de kunne bli sett fra filisternes forpost. Filisterne sa: «Se! Hebreerne kommer ut av hulene de har gjemt seg i.»+
12 Og mennene i forposten sa til Jonatan og våpenbæreren hans: «Kom opp til oss, så skal vi gi dere en lærepenge!»+ Straks sa Jonatan til våpenbæreren: «Følg etter meg, for Jehova kommer til å gi dem i Israels hånd.»+
13 Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, og våpenbæreren var bak ham. Jonatan begynte å hogge ned filisterne, og våpenbæreren gikk etter ham og ga dem dødsstøtet.
14 I dette første angrepet drepte Jonatan og våpenbæreren omkring 20 mann over en strekning som svarer til halvparten av det man kan pløye på en dag.*
15 Da spredte det seg frykt i leiren og blant alle mennene i forposten, og til og med gruppene av plyndrere+ ble svært redde. Jorden begynte å riste, og Gud skapte panikk blant filisterne.
16 Sauls vaktmenn i Gịbea+ i Benjamin så at oppstyret spredte seg i alle retninger.+
17 Saul sa til de krigerne som var sammen med ham: «Foreta en opptelling og se hvem som har forlatt oss.» Da de foretok opptellingen, oppdaget de at Jonatan og våpenbæreren hans ikke var der.
18 Saul sa nå til Akịja:+ «Hent den sanne Guds ark!» (For på den tiden* var den sanne Guds ark hos israelittene.)
19 Mens Saul snakket med presten, ble oppstyret i filisternes leir større og større. Da sa Saul til presten: «La det være.»*
20 Saul og alle krigerne som var hos ham, samlet seg og dro ut for å kjempe. Da oppdaget de at filisterne hadde vendt sverdene mot hverandre, og at det var full forvirring.
21 Og de hebreerne som tidligere hadde stilt seg på filisternes side og dratt opp sammen med dem til leiren, gikk nå over til israelittene, som ble ledet av Saul og Jonatan.
22 Da alle Israels menn som hadde gjemt seg+ i Ẹfraims fjellområde, fikk høre at filisterne hadde flyktet, ble også de med på å forfølge dem i kampen.
23 Slik reddet Jehova Israel den dagen,+ og kampen fortsatte helt til Bet-Aven.+
24 Men Israels menn var hardt presset den dagen, for Saul hadde tatt krigerne i ed og sagt: «Forbannet er den som spiser mat* før kvelden og før jeg har tatt hevn over fiendene mine!» Derfor spiste ingen av krigerne noe mat.+
25 Og hele hæren* kom inn i skogen, og det var honning på bakken.
26 Da krigerne kom inn i skogen, så de at det dryppet av honning. Men ingen av dem spiste av den, for de var redde på grunn av eden.
27 Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde tatt krigerne i ed,+ så han rakte ut den staven han hadde i hånden, og dyppet spissen i vokskaken. Da han spiste, fikk øynene hans ny glans.
28 Da sa en av krigerne: «Faren din har fått krigerne til å avlegge en streng ed og sagt: ‘Forbannet er den som spiser mat i dag!’+ Det er derfor alle er så slitne.»
29 Men Jonatan sa: «Far har ført store vanskeligheter* over landet. Se den glansen øynene mine har fått fordi jeg smakte på litt av denne honningen.
30 Så mye bedre det hadde vært om krigerne i dag hadde spist det de ville+ av byttet som de fant etter fiendene! Da ville de ha påført filisterne enda større tap.»
31 Den dagen fortsatte de å slå filisterne fra Mikmasj til Ạjalon,+ og krigerne ble helt utmattet.
32 De kastet seg derfor grådig over byttet og tok sauer og kveg og kalver og slaktet dem på bakken, og de spiste kjøttet med blodet i.+
33 Da ble det meldt til Saul: «Krigerne synder mot Jehova ved å spise kjøtt med blod i.»+ Til dette sa han: «Dere har handlet illojalt. Rull straks en stor stein hit til meg.»
34 Så sa Saul: «Spre dere blant krigerne og si til dem: ‘Hver av dere skal komme med oksen og sauen sin og slakte dem her og deretter spise dem. Dere må ikke synde mot Jehova ved å spise kjøtt med blod i.’»+ Den kvelden kom så hver av dem med oksen sin og slaktet den der.
35 Og Saul bygde et alter for Jehova.+ Dette var det første alteret han bygde for Jehova.
36 Senere sa Saul: «La oss dra ned etter filisterne i natt og plyndre dem helt til det blir lyst om morgenen. Vi skal ikke la en eneste av dem overleve.» Til dette sa de: «Gjør det du mener er best.» Da sa presten: «La oss først tre fram for den sanne Gud her.»+
37 Og Saul spurte Gud: «Skal jeg dra ned etter filisterne?+ Kommer du til å gi dem i Israels hånd?» Men Gud svarte ham ikke den dagen.
38 Da sa Saul: «Kom hit, alle dere overhoder for folket, og finn ut hvilken synd som er blitt gjort i dag.
39 For så sant Jehova lever, han som reddet Israel: Om det så viser seg at det er Jonatan, min egen sønn, som har syndet, skal han dø.» Men ingen av mennene svarte ham.
40 Så sa han til israelittene: «Dere skal stå på den ene siden, og min sønn Jonatan og jeg skal stå på den andre siden.» Da sa de til Saul: «Gjør det du mener er best.»
41 Saul sa til Jehova: «Israels Gud, svar gjennom Tummim!»+ Da ble Jonatan og Saul utpekt, men de andre gikk fri.
42 Nå sa Saul: «Kast lodd+ mellom meg og min sønn Jonatan.» Og Jonatan ble utpekt.
43 Saul sa til Jonatan: «Fortell meg: Hva har du gjort?» Jonatan svarte: «Jeg smakte bare litt honning på spissen av den staven jeg har i hånden.+ Her er jeg! Jeg er rede til å dø!»
44 Da sa Saul: «Måtte Gud straffe meg både nå og senere om du ikke skal dø, Jonatan.»+
45 Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø – han som har brakt denne store seieren*+ til Israel? Det er utenkelig! Så sant Jehova lever, ikke et eneste hårstrå fra hodet hans skal falle på bakken. For det var med Guds hjelp han handlet i dag.»+ Dermed reddet* folket Jonatan, og han slapp å dø.
46 Så sluttet Saul å følge etter filisterne, og filisterne dro tilbake til sitt eget område.
47 Saul befestet sin kongemakt over Israel og kjempet mot fiendene sine på alle kanter, mot moabittene,+ ammonittene,+ edomittene,+ kongene i Soba+ og filisterne.+ Uansett hvor han dro, beseiret han dem.
48 Han kjempet modig og slo amalekittene+ og reddet Israel fra dem som plyndret dem.
49 Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjụa.+ Han hadde også to døtre. Den eldste het Merab,+ og den yngste het Mikal.+
50 Sauls kone het Akịnoam, og hun var datter av Akimạas. Hærføreren hans het Abner,+ og han var sønn av Ner, Sauls onkel.*
51 Kisj+ var far til Saul, og Ner,+ Abners far, var sønn av Ạbiel.
52 Krigen mot filisterne var hard så lenge Saul regjerte.+ Når Saul så en sterk og modig mann, vervet han ham til hæren sin.+
Fotnoter
^ Bokst.: «av et spann mark», dvs. det jordstykket som et oksespann kunne pløye på en dag.
^ Bokst.: «dagen».
^ Bokst.: «Trekk hånden din tilbake.»
^ Bokst.: «brød».
^ Bokst.: «landet».
^ El.: «ført bannlysning».
^ Bokst.: «løskjøpte».
^ El.: «frelsen».
^ El.: «og var Sauls onkel».
