1. Tessaloniker 2:1–20
2 Dere vet jo selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke har vært uten resultater.+
2 Som dere vet, var vi blitt mishandlet og ydmyket i Filịppi,+ men med vår Guds hjelp tok vi likevel mot til oss* og forkynte Guds gode budskap+ for dere til tross for stor motstand.*
3 For den veiledningen vi gir, er ikke basert på feilaktige oppfatninger eller urene motiver, og den er fri for svik.
4 Gud har godkjent oss og betrodd oss det gode budskap, og derfor taler vi ikke for å gjøre mennesker til lags, men for å glede Gud, som gransker vårt hjerte.+
5 Dere vet jo at vi aldri brukte smigrende ord eller opptrådte falskt for å skjule grådige motiver.+ Gud er vårt vitne!
6 Vi har heller ikke ønsket å bli æret av mennesker, verken av dere eller av andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha lagt en økonomisk byrde på dere.+
7 Tvert imot, vi var milde blant dere, som når en ammende mor viser kjærlig omsorg for sine egne barn.
8 Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne* gi dere, ikke bare Guds gode budskap, men også vårt eget liv,*+ fordi vi elsket dere så høyt.+
9 Dere husker sikkert vårt slit og strev, brødre. Vi arbeidet natt og dag så vi ikke skulle legge en økonomisk byrde på noen av dere+ mens vi forkynte Guds gode budskap for dere.
10 Dere er vitner – Gud er det også – om hvor lojalt, rettferdig og uklanderlig vi behandlet dere som tror.
11 Dere vet godt hvordan vi stadig formante, trøstet og veiledet hver og en av dere,+ som en far+ gjør med sine barn.
12 Det gjorde vi for at dere skulle fortsette å leve på en måte som er verdig for Gud,+ han som kaller dere til sitt rike+ og sin herlighet.+
13 Derfor takker vi alltid Gud,+ for da dere hørte oss forkynne Guds ord, tok dere ikke imot det som menneskers ord, men slik som det i virkeligheten er, som Guds ord – og det virker i dere som tror.
14 For dere, brødre, fulgte eksemplet til Guds menigheter i Judẹa, de som er forent med Kristus Jesus. De samme lidelsene som de er blitt utsatt for av jødene, er dere blitt utsatt for av deres egne landsmenn.+
15 Jødene har til og med drept Herren Jesus+ og profetene, og de har forfulgt oss.+ De gjør ikke det som gleder Gud, men motarbeider alle menneskers interesser.
16 For de prøver å hindre oss i å forkynne for folk fra nasjonene, så disse kan bli frelst.+ Ved å gjøre alt dette synder de i fullt mål. Men Guds vrede har til slutt kommet over dem.+
17 Brødre, vi var borte* fra dere en kort tid – fysisk sett, ikke i hjertet. Men fordi vi lengtet etter å se dere, gjorde vi alt vi kunne for å treffe dere ansikt til ansikt.*
18 Ja, vi ville gjerne komme til dere – jeg, Paulus, prøvde både én og to ganger – men Satan hindret oss.
19 For hvem er vårt håp eller vår glede eller vår jubels krone framfor vår Herre Jesus under hans nærvær? Er det ikke dere?+
20 Dere er virkelig vår ære og vår glede.
Fotnoter
^ El.: «mobiliserte vi likevel frimodighet».
^ El. muligens: «under stor kamp».
^ El.: «og var fast bestemt på å».
^ El.: «vår egen sjel».
^ El.: «ble skilt».
^ Bokst.: «for å se deres ansikt».
