2. Krønikebok 13:1–22
13 I det 18. regjeringsåret til kong Jerọboam ble Ạbija konge over Juda.+
2 Han regjerte i Jerusalem i tre år. Hans mor het Mikạja+ og var datter av Ụriel fra Gịbea.+ Og det var krig mellom Ạbija og Jerọboam.+
3 Ạbija dro ut i krig med en hær på 400 000 sterke, trenede* krigere.+ Og Jerọboam stilte seg opp i kampformasjon mot ham med 800 000 trenede* menn, sterke krigere.
4 Ạbija stilte seg nå på Semarạjim-fjellet, som ligger i Ẹfraims fjellområde, og sa: «Hør på meg, Jerọboam og hele Israel!
5 Vet dere ikke at Jehova, Israels Gud, ga kongemakten over Israel til David for evig,+ til ham og hans sønner,+ gjennom en saltpakt?*+
6 Men Jerọboam,+ Nebats sønn, tjeneren til Davids sønn Salomo, reiste seg mot sin herre og gjorde opprør.+
7 Og noen udugelige dagdrivere samlet seg hos ham, og de ble sterkere enn Rehạbeam, Salomos sønn, for Rehạbeam var ung og veik, og han kunne ikke hevde seg mot dem.
8 Og nå tror dere at dere kan hevde dere mot Jehovas kongedømme, som tilhører Davids sønner, fordi dere er så mange og har de gullkalvene som Jerọboam laget til guder for dere.+
9 Har dere ikke jaget bort Jehovas prester,+ Arons etterkommere, og levittene? Og har dere ikke utnevnt deres egne prester, akkurat som folk i andre land gjør?+ Hvem som helst som kom* med en ung okse og sju værer, kunne bli prest for det som ikke er guder.
10 Men vi, vi har Jehova som vår Gud,+ og vi har ikke forlatt ham. Våre prester, Arons etterkommere, gjør tjeneste for Jehova, og levittene hjelper dem med arbeidet.
11 Hver morgen og hver kveld+ brenner de brennofre og velluktende røkelse+ for Jehova. De legger det stablede brødet*+ på bordet av rent gull, og hver kveld tenner de lampene på gullampestaken.+ For vi tar oss av våre plikter overfor Jehova vår Gud, men dere har forlatt ham.
12 Den sanne Gud er med oss og leder oss! Hans prester er her med signaltrompetene for å blåse krigssignal mot dere. Israels menn, kjemp ikke mot Jehova, deres forfedres Gud, for dere vil ikke lykkes.»+
13 Men Jerọboam sendte ut menn som la seg i bakhold mot Judas menn, slik at hovedstyrken befant seg foran Juda og bakholdet bak dem.
14 Da Judas menn snudde seg, så de at de ble angrepet både forfra og bakfra, og de begynte å rope til Jehova,+ og prestene blåste i trompetene.
15 Judas menn satte i et krigsrop, og da krigsropet lød, sørget den sanne Gud for at Jerọboam og hele Israel led nederlag for Ạbija og Juda.
16 Israelittene flyktet for Juda, og Gud ga dem i deres hånd.
17 Ạbija og hans folk påførte dem store tap, og av Israels trenede* menn var det 500 000 som ble drept.
18 Slik ble Israels menn ydmyket den gangen, men Judas menn var de sterkeste fordi de stolte på* Jehova, sine forfedres Gud.+
19 Ạbija forfulgte Jerọboam og tok byer fra ham: Betel+ med tilhørende* småbyer, Jesjạna med tilhørende småbyer og Ẹfrajin+ med tilhørende småbyer.
20 Så lenge Ạbija levde, ble Jerọboam aldri like sterk som han hadde vært før. Så slo Jehova ham, og han døde.+
21 Men Ạbija styrket sin makt. Han tok seg 14 koner+ og ble far til 22 sønner og 16 døtre.
22 Resten av historien om Ạbija, om det han sa og gjorde, står skrevet i profeten Iddos skrifter.*+
Fotnoter
^ Bokst.: «utvalgte».
^ Bokst.: «utvalgte».
^ Dvs. en permanent og uforanderlig pakt.
^ Bokst.: «kom for å fylle sin hånd».
^ Dvs. skuebrødet.
^ Bokst.: «utvalgte».
^ Bokst.: «støttet seg til».
^ El.: «omkringliggende».
^ El.: «utlegning; kommentarer».
